Og til slutt så sier vi..

Det her blir vel sannsynligvis mitt siste innlegg fra den amerikanske fronten, om jeg da ikke plutselig blir super inspirert i morgen da, (som jeg egentlig tviler på , men hvem vet). Uansett, så ville jeg bare benytte annledningen på å takke folk og fe som har lest seg igjennom livet mitt det siste året, med skuffelser, drama og oppturer om hverandre. Jeg må legge til at jeg har hatt det gøy med å skrive innlegg og fått ut agggresjon og lignende igjennom min kjære blogg. Blir litt trist å forlate den, men sånn er livet bare.

En jente jeg beundrer veldig mye quotet en gang en karakter fra One Three Hill; "People always leave", og hun hadde helt rett. Nå drar jeg fra de vennene jeg har fått her, de drar nå enten til college eller et eller annet universitet. Veiene våre skilles, om et år igjen kommer jeg til å måtte skilles med de vennene jeg har hatt siden ungdomsskolen, som jeg er utrolig glad i. Kanskje kommer vi til å møtes igjen, kanskje ikke. Men jeg håper det (beklager Monica for mine gramatiske feil og lignende igjennom dette året) og jeg håper også at vi alle har funnet vår egen vei å gå i livet.

For å avslutte dette litt sånn halvveis kleine innlegget må jeg legge til at jeg hater klisjeer..så ja..ha en kjempe fin sommer og fine skoledager for dere som fortsatt driver med det og så sees vi sikkert til skolestart(muligens før).. .  .   .

Peace Out for siste gang.

Ida.

"Always remember that the future comes one day at a time."

Jeg skulle ønske at jeg ikke glemte. At jeg kunne huske alt jeg har opplevd like godt som om det var i går, like klart som om det skjedde i dag. Men greia er jo at jeg ikke gjør det. Jeg glemmer, du glemmer, de glemmer. Og så er det glemt. Helt borte og ute av bevisstheten vår. Kanskje ender det opp med å ligge akkurat utenfor hva vi husker, sammen med alle drømmene vi har hatt som vi glemmer så alt for fort. Jeg ser på drømmer som svake og skjøre. Som om vi ikke helt vet hva de er laget av. De er ikke som en liten video som spilles av inni hodet vårt når vi mimrer fra da vi var tolv år gamle og fikk vårt første kyss, nei. De er som fløyelsesmyke, halvveis gjennomsiktige tåkeaktige tøybiter som duver inni hjernen som om tyngdekraften ikke funker på dem. Så utrolig vakre men altfor skjøre til å bli tatt på, brukt eller i det hele tatt flyttet. Der, der som de drømmeminnnene våre gjemmer seg, der holder nok glemte minner til også. En spesiell lukt eller en liten ting kan kanksje gjøre dem sterkere, men de fader så altfor fort vekk igjen. Glir tilbake til steder å gjemme seg for bevisstheten som for harde livet prøver å gripe fatt i noe som man så vidt kan se.

Men på en annen side vil jeg jo helst ikke huske alle gangene jeg har blitt såret, bedratt og sveket. Gangene jeg skulle ønske jeg kunne synke ned i bakken og bli der en stund sånn at alle kunne gå videre med livene sine og glemme hva det nå var som fikk meg til å ville forsvinne. Jeg vil ikke huske hvor vondt det gjorde da vi måtte avlive den engelske setteren vår etter tolv års kameratskap, eller da jeg holdt gråten inne i Holmenkollen kapell for en stund siden, da bilen med kisten senere kjørte vekk og vi  ble stående i støvet bak gråtende og med en håpløshet som grep rundt oss og ga oss frysninger. 

Jev vet ikke hvordan det er med dere, men noen ganger har jeg lyst til å stoppe tiden, eller i hvertfall få tiden til å gå super sakte slik at alt ikke går over så fort. Jeg vil nyte øyeblikket til det fulle, utsette slutten så lenge som mulig. Likevel er det det som gjør minnene så verdifulle, det at de bare eksisterte den lille stunden. At vi kunne ha gjort så utrolig mye for å få den tilbake, om bare for en time, en halvtime, 15 minutter. 1 minutt... Jeg hadde gjort mye for bare ett minutt. For å se han eller hun eller dem en gang til. Bare for å se dem, snakke med dem, høre stemmen deres, en siste gang. Men den siste gangen fikk vi allerede og vi tok den for gitt. Kanskje kranglet vi, var frekke eller ga dem blikket som sa "wow..du imponerte meg akkurat med din utrolige intelligens..." Andre var heldige. De fortalte dem kanskje at de var elsket, satt pris på. Desverre er flertallet for det meste ikke heldige. De tok dem for gitt, personen, øyeblikket, stunden. Likevel skulle jeg ønske at vi kunne huske alt. Alt av det gode, og alt av det vonde. Kanskje vi da også kan huske å sette pris på akkurat dette øyeblikket, den personen du enten sitter ved siden av eller tenker på. Sette pris på de som alltid er der for deg, hele tiden. Eller som alltid vil være der, hvertfall ifølge deg. 

Ikke glem de som alltid er der for deg eller har vært der for deg. For en dag er de borte, og alt du har igjen da er savn og lengsel.

Ida.

Black Power- a fist raised up and above

"If I win, I am American, not a black American. But if I did something bad, then they would say I am a Negro. We are black and we are proud of being black. Black America will understand what we did tonight." 

They were wearing black scarfs and an unzipped track suit to represent black power and show solidarity with all the blue collar workers. Shoeless, but wearing black socks they stood at the podium to receive their medals for 1st and 3rd place in the 200m dash. It was 1968 and the Olympic games in Mexico City was coming to an end. "The Star-Spangled Banner" played and the two athletes raised their fist hidden in a black glove. Their names were Tommie Smith and John Carlos.

The International Olympic Committee(IOC) president,  Avery Brundage, responded to their actions by ordering the two athletes suspended from the U.S. team and from the Olympic Village. When the US Olympic Committee refused, he threatened to ban the whole U.S. team. Smith and Carlos were expelled from the team. 

In the following years the U.S. sporting establishment ostracized the two athletes and they were criticized not only by the media but they also received death threats at home. Even though people at that time did not approv of their actions, 41 years later it stands as a milestone of the Black Power movement and the oppression of the black citizens of America. 

In 2008, the official IOC website states that "Over and above winning medals, the black American athletes made names for themselves by an act of racial protest."

Mitt bursdags innlegg:D 18 år! yay;)

Peace Out. Ida

Moondust

forrige mandag viste en venn av meg meg dagboken hans. Først var jeg litt skeptisk til dagbøker, etter en del mislykkede forsøk på flere søte "TOPP" og "Ole Brum" dagbøker da jeg var ny etablert tenåring med masse gutte forelskelser og jente drama hadde jeg litt behov for å snakke, eller ha en monolog med noen blir vel litt mer viktig å si,  for å få ut ting som jeg egentlig ikke kunne si til noen. Nå for tiden har jeg bloggen min, og den klassike "skrike-ut-alt-vondt-og-frustrerende-i-puten-min" greia. MEN tilbake til utgangspunktet for denne bloggen, jeg har kjøpt meg en dagbok. En super-søt-skinn-innbundet-blomsterdekorert-dagbok med masse sider og linjer som skriker etter å bli tagget ned av min beste venn; trykkblyanten.

Så det er altså grunnen til min noe sløvhet angående innlegg i det siste. Tankene mine går ned i dagboken min istedet, men slapp av, min "skrive ned alt i dagboken min"-era går nok over etter et par uker, om ikke dager, så jeg skal prøve å bli flinkere å finne tid til dere som leser om mitt lille liv også..

Her kommer et lite random sitat fra en av mine yndlingssanger for øyeblikket. Enjoy.:)

"To Lose My Life" by White Lies

"He said ...
Let’s grow old together
And die at the same time
Let’s grow old together
And die at the same time
He said ..

He said to lose my life or lose my love
That’s the nightmare I’ve been running from

Canon Chorus:
So let me hold you in my arms a while
I was careless as a child
There’s a part of me that still believes
My soul will soar above the trees
A desperate fear flows through my blood,
Our dead loves buried beneath the mud.
A desperate fear flows through my blood,
Our dead loves buried beneath the mud"

Peace Out. Ida

Hi hater! Bye hater!

"I'll get straight to the point. I really don't like you. You are so 2 faced up in my business"..hmm..let's see...Hater number, you know what? I just lost count..

I Norge har vi Janteloven som forteller oss hvordan vi skal leve vårt eget liv, hvordan vi skal oppføre oss og ikke oppføre oss osv, jeg behøver nok ikke liste opp all punktene men det jeg lurer litt på da er hvorfor og hvordan Alex Sandemose fant på noe så dumt. Om jeg husker rett fra norsken i tiende klasse er han en av de forfatterne som utmerker seg i dansk-norsk literatur historie.

Personlig synes jeg ikke en forfatter, uansett hvor dyktig han eller hun er, burde bli nevneverdig hedret i vår litteratur historie for å ha skrevet ned lover som bare finnes så lenge noen tror på dem. For Janteloven finnes ikke, min venn. Den er noe en person fant opp for å dra ned selvtillitten vår og ha en grunn til å se ned på andre. Gi meg en god grunn for at jeg ikke skal ha lov til å gjøre, oppføre meg og kle meg akkurat som jeg vil. Bare én god grunn er alt jeg trenger og så skal jeg overveie å høre litt på de som sitter bak i bussen og hvisker og ser på meg med overlegne øyne mens de halvveis peker og dømmer meg for hvordan jeg ter meg.

For det første kjære nordmenn, bare for å få dette helt klart, det finnes ikke noe "dem". "Dem" er noen vi har funnet opp. "Dem" er noen "de" har funnet opp. Og som jeg allerde har nevnt finnes det ikke noe "de" eller "dem" eller "oss" for den saks skyld. Her i the U.S and A, kalles "de" for "haters". Definisjon:Noun 1. hater - a person who hates. That's right. En person som hater, en person som ikke liker deg for den du er fordi personen er sjalu. Ja der har vi det. S-J-A-L-U. Sjalu, min venn. Sjalu på deg fordi du tør å være deg selv, for du tør å stå på ditt, fordi du tør å gjøre akkurat som du vil, si hva du vil si. Så hvorfor skal vi høre på de som er sjalu på deg? Du skal ikke høre på de som er sjalu, fordi det vil være det samme som å bry seg om de som ikke vil deg vel. Det samme som å bry seg  om fremmede, og det kan du vel fra du var liten huske at du verken skal ta imot godteri, penger eller råd fra fremmede. For hvor ofte er vennene dine eller de som er i omkretsen din en del av "dem"? Og om du er så uheldig å ha en venn som ikke vil deg vel er hun eller han ikke en ordentlig venn som vil si at du ikke behøver å henge med dem. Case closed. 

Selvtillit boost min venn. Vær deg selv og om "de" ikke liker den du er så ikke bry deg om det, "De" har ingen rett til å fortelle deg hvem du skal være. Det er ditt valg.

Peace. Ida.

Men..er ikke jeg en av "dem" som ikke gir Alex Sandemose en plass i historien vår? Hmm...

Gal? Jeg? Aldri!

Jeg prater med meg selv. Jepp, nå er det offisielt. En gang fortalte jeg det til mamma og hun sa at bare gale mennesker prater med seg selv. Litt usikker på hva det sier om meg.

Peace

Sommeren kommer som alltid

5 uker igjen. 40 dager igjen. Gud vet hvor mange timer. Forrige gangen jeg telte ned til en avreise var det fortsatt sommer i Norge, kulden og snøen hadde ikke engang tenkt seg nordover, temperaturen lå fremdeles på behagelige 25 varmegrader og fuglene hadde ikke vendt nesen sørover. Nå ligger snøen og smelter i gatene, hvitveis, blåklokker og smørblomst har kanskje bare såvidt begynt å spire blant grantrærne oppi Trulsrudlia, fortsatt halvveis omtåket av vinterdvale og temperatursvingninger. 

Det må gå hvertfall to måneder til før jeg og Annette sitter ute på terrassen med smoothie og NRJ på radioen. Hvertfall en måned til før jeg er ferdig på skolen, to måneder for dere i Norge. Det er ikke sommer før gresset er grønt i hagen, Annette prøver for ante gang å lære meg å slå hjul og svenskene hopper glade og fornøyde på trampolinen i hagen.  Solen skinner ikke like varmt før det er blitt mai og korpstid med 17.mai. Tagga busser med nye låter som spruter ut av altfor dyre høytalere, bleknede russekort med frekke vitser på bakken, ølbokser i rundkjøringen og gratis kondomer på skolen. Det er liksom sånn det bare er.

Først kommer 3. klassinger i røde drakter, deretter 1.mai med null lekser og pustetid, 17 mai med leker på barneskolen, natursti og sekkeløp helst da. Etter det der er det endelig juni med eksamenstid og muntlig høring i tysk, fransk og spansk. Nedtelling til skoleåret endelig er over rundt 20. juni..Neste stopp er sørlandet, Spania, Italia, Hellas og Amerika. Frankrike, hytta på fjellet og pappas seilbåt eller trebåt i fjorden i Kragerø. Siste mann utti vannet blir ikke brent av brannmanet kan man vel trygt si.

Jeg vet ikke med deg, men jeg jeg kommer til å gå med bikini under klærne sånn at jeg ikke behøver å skifte for å hoppe fra brygga. Saltvann, blomsterkrans, båt og fjellturer. Solarium, bli-brun-krem og skille. Biltur i Europa med golf, eviglange strekninger, kjefting på den hjelpsomme GPS'en som alltid finner den mest kronglette veien; man skal jo fortest frem, skjell smykker og hamp som suvenir, "veldig billig, bare dritt" briller fra en gateselger i Spania og familiekrangler i en stappa bil. Vollan, Blomstølen og leid hytte i sør. Nevnte jeg Liverpool med Monty og the Booths? Eller Lake Tahoe med the Lyche's på Amerikansk stil? Aldri et kjedelig øyeblikk, for ingen sier nei til en vannkrig med vannpistoler og  10 liters bøtter eller 4 timer golf med et golftalent som søster. Alle sier ja til Kalvøya og ingen nei til "siste mann inn i huset har ikke nøkkel" når solen steker som verst, (du vet hvem du er). Det er da man går på shopping på Karl Johan og soler seg i Slottsparken med maur som biter deg i leggen, ender opp med blemmer etter shopping sko og skille etter singletten og korte shorts. Ballerina sko, RayBan briller, olashorts, All Star, korte kjoler, søte bilder, minner, gutter. 

Det er nemlig ikke sommer før vi går opp Prekestolen, spiser rekesmørbrød på brygga og klemmer noen man er glad i. Kjærlighet er nemlig i luften og der skal den forbli til høsten kommer. Kjærlighet ja, skal vi se, holde hender og sånn. Det kan jeg litt om. 

Drømmer. Fremtid. Sommer. Sol. Sammen. Splash! Der var det vann gitt...

Ida.

I'll tell you a secret...

You know the feeling you get when you are watching a bunch of friends having the time of their lives? Like you would do anything in the world to be a part of them, laugh at their jokes, using someone's stomach as a pillow chilling on the grass, getting piggyback rides that always ends in a fall and stomach ache from too much laughing afterwards? And you just know, deep inside, that if you got to be a part of them for just a day, it would mean the world to you, it would be one of those days you would never forget. Never forget.

I'm gonna tell you a secert.

It's just like that. No joke. It's exactly how you imagined it would be.

Peace. Ida. 

Pappa fyller 49 år!!

så her er greia, Pappa fyller 49 år i dag!!!! Joho!! Gratulerer så utrolig med dagen! For andledningen har jeg komponert en sang, eller jeg har lånt Di Derre's sang Erik Vea melodien og endt opp med denne teksten (som du kanskje skjønner er jeg ikke verdens mest musikalske vesen , MEN jeg prøver):

"Erling Lyche"

Første ungen kom i en og nitti,
Andre kom oktober nitti tre
Hadde allerede kone og kjære Vilja
Og huset sto klart oppi Kirkerud

Gammel har'n blitt, nesten femti
drar nå på åra, men fortsatt like sprek
en gang var det fest, båt og øl
Men nå er det unger, job og litt slit

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med hun Anita?

Den gangen var det Øyvind og Mister Winter
De tre sammen den gangen i '82
Det var i Kragerø de badet med klærne på
Kragerø, der alt var perfekt.

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med hun Anita?

La oss ta et skritt framover i tiden
fram til da du var i Glava med Tore By
Herr By vi dro til Italia med da jeg var rundt åtte
Vi mimrer; Østerrike, bryllup og hans hytte der i sør

Snart er jeg tross alt bare atten år
Og erfaringer fra et rikt liv har jeg få av
Men du har opplevd mye som du har delt med meg
Og takknemlig er jeg veldig for det
Og takknemlig er jeg veldig for deg 

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med hun Anita?

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med Anita?

Ida.

Happy. Nappy. Night.

What makes me happy..

An unexpected hug. A kiss on the cheek. No homework. Easy homework. Substitute teachers. A good book. A book that makes me cry. A book that makes me laugh. A cheap book. A good day at school. A date to prom. Saving money. Spending money. Good music. Good cookie. Sleeping. Dreaming. Wollen socks from grandma. Wollen sweater in the winter. Snow. More snow. Insanely much snow. Spring. Flowers. My sister. Summer. Loud music. Smoothies with my sister. Summer break. Airports. Starbucks. Good service. A long flight. Nice people. Polite people. Funny people. Different people. Different colored socks. Matching underwear. New jeans. New shirt. New stuff. Cheap stuff. Waking up to a good song on the radio. Waking up in my own room. Waking up with sun in my eyes. Being talked to in Norwegian. Being talked to as an adult. Acting as a child. No responsebility. Being depended upon. Accomplishing. Living out dreams. Being here. Being now. Being me. Meeting them. Meeting all of you. Being told "I love you". Telling someone you love them. Loving people. Loving life. Loving this. Loving blog, mail, book, blanket, pillow, teddy bear, bottle, ipod, music, chapstick. Loving everything. Feeling as if it is all perfect. Moment perfect. Music perfect. Smell perfect. Temperature perfect. Teddy perfect. This perfect. Night perfect. Everything perfect. 

Good night.

Peace. Ida.

Om å klage, miste kontrol og flykte

Nå skal det sies at jeg ikke burde klage på noen verdens ting, jeg har jo tross alt vært i San Francicso, California, i helgen og det var sannsynligvis den beste helgen noensinne siden jeg var i Kragerø uken før jeg tok den alt for lange flyturen til USA og forlot alt som var godt og kjært og hjemme til fordel for ukjent, spennende og sinnsykt skummelt. Men uansett, man har vel alltid noe å klage over, eller hva? Jeg har ihvertfall det. Alltid, men som den snille jenta jeg er så holder jeg det inne da vettu eller skriver det ned i en elelr annen notatbok på norsk så ingen her borte skjønner noen verdens ting. (Det morsomste er jo å skrive et eller annet stygt utenpå notatboka mi og så påstå at det faktisk står noe så søtt som "Jeg elsker å være her!", mens vi nordmenn lett kan lese noe nærmere "Hvorfor kan ikke de neste 11 ukene gå litt fortere?" pluss noen sånne pene, forbudte banneord som jeg bruker annen hvert minutt når jeg føler for å oppføre meg som en ordentlig trønder fra Oppdal, eller en fisefin berte fra Bærum. Kommer liksom ann på humøret da..

Tilbake til å klage da, for nå er jeg fryktelig stressa, ikke bare fordi det ikke virker som om vigo.no har akseptert skolevalget mitt, men også fordi jeg ikke har peiling på om jeg har lekser eller prøver i morgen. Jeg vet. Det høres kanskje ikke så ille ut for deg, men du skjønner, jeg gjør alltid lekser. Jeg får alltid over middels på alle prøver. Jeg er alltid forbredt på alt. Jeg gjør ikke feil. Og jada jeg vet at å gjøre feil er menneskelig, men jeg er liksom ikke vant til å ha glemt å gjøre lekser, eller å pugge. Jeg er ikke vant til å glemme å levere innen fristen eller pakke feil, ta feil fly eller ligge bak skjemaet. Jeg er vant til å være foran skjema, være tidsnok eller hvertfall ikke mer enn et kvarter sent ut uten en god forklaring. Og når man ikke er vant til noe, så har man ikke noen som helst peiling på hvordan man liksom skal takle alt som skjer. Hvordan takler man å miste kontrollen når man er så alt for vant til å ha alt gjort, betalt for og levert inn. Det føles som om man mister det som en gang var stødig underlag, og istedet står i høye hæler på et bevegelig underlag dekket av is. Hvor lenge tror du jeg klarer å holde balansen? 10 sekunder?

Personlig har jeg en liten plan om å spole fram til leggetid og deretter putte livet på pause. Slik kan jeg at igjen all den søvnen jeg mistet og trenger så desperat, og flykte inn i drømmeland der hvor ingenting betyr noen som helst. Mine drømmer er nemlig enten ekstremt klare eller uten noen som helst betydning. Tro meg. Så der er jeg mye tryggere enn her i virkeligheten. I min ikke-eksisterende verden kan alt gå rett vest og folk kan til og med forsvinne, men når jeg våkner opp er alt som det var da jeg la meg for å sove. Så der er det tryggere og mindre å klage over.

Derfor skal jeg nå legge meg, for å dra på en oppdagelsestur inn i underbevisstheten min. Litt lenger vekk fra bekymringer og redsler. Kanskje jeg til og med drar hjem en tur, om jeg ikke er stuck her i drømmene også da.

Ida.

California inspires

So I'm finally in California, staying at my relatives house. They are just like us, my family in Norway, loud and proud to be exactly who they are. They are Lyche's, and on top of that they are Americans. If you are lucky enough to know my father's side of the family you would know what I am talking about. Here is the deal, my grand father's brother moved to the U.S when he started college and ended up settling in San Francisco where he got children and now they have gotten children so we now have three generations with Lyche's living on the other side of the world. Which is totally cool, specially when they are such amazing people...that might run in the family, to be amazing I mean..hmm..just a thought.

Yeah, you see, my family are the most amazing, hard-working, luckiest people I know. They are totally ordinary looking, nothing big, but what I do know is that they are the kind of people who really cares and wants what is best for you, in every way. I don't mean to show off my family, even though I don't see a sin in that, I jut wan to share what I have that I am so proud of having. Why shouldn't you be proud of your family when they are such beautiful people?

To be a Lyche means being confident, strong and down to earth. Creativity runs in the family, along with other qualities such as truthfulness and the ability to have faith even when the world seems like a scary and intimidating place. For you it might seem like any other family, but for me that is precious and rare, and sometimes we have to realize how great people are before it's too late and  that is what I am doing. I am reminding myself and everyone else that life is precious and unique, just like the people in it.

Peace. Ida. 

Dean Koontz- once again I quote him.

This is not written by me, but copied from the book "Velocity" by Dean Koontz.

"To see what we have never seen,
To be what we have never been,
To shed the chrysalis and fly,
Depart the earth, kiss the sky,
To be reborn, be someone new:
Is this a dream or is it true?


Can our future be cleanly shorn
From a life to which we’re born?
Is each of us a creature free —
Or trapped at birth by destiny?
Pity those who believe the latter.
Without freedom, nothing matters."

- The Book of Counted Souls

 

The Monkey, the Pretty Girl and the next soccerstar, here we come!

Jeg liker tilfeldigheter. Hvorfor? Nei det vet jeg ikke helt, kanskje fordi de som oftest er et forvarsel på at noe bra kommer til å skje. Dem tilfeldigheten jeg liker i dag er at jeg ble kjent med de tre gode vennene jeg har her. Vi er på en måte super forskjellige og på en annen måte veldig like, som venner som oftest er. Men, det som fascinerer meg er livshistoriene våre, som liksom blir skvist sammen av det faktum at vi alle er her i år. For to av de tre gode vennene er nemlig utvekslingsstudenter, den tredje flyttet hit fra Brasil i fjor, så på en måte er hun det også. unntatt det faktum at hun bor med sine biologiske foreldre, og at hun ikke drar hjem til sommeren, eller at hun slipper å ta alt ansvaret for seg selv i år pluss så mye mer som skiller oss, ja oss, fra dem. Oss som i utvekslingsstudentene. Dem som i de som bor her. 

Ando. Anne-Dominique. Jepp. Min beste venn nummer en, números uno er fra Sveits og har en veldig dyp og merkbar aksent. Med unaturlig blondt hår, en kroppsbygining som vitner om et liv med sport 24/7 siden gud-vet-når og et smil som liksom lyser opp alt og alle., står hun ca 1 meter og 55 cm over bakken. Hva folk sier om henne: "Wow, she is like a running machine. She can run forever!!" gjerne med en sånn imponert, halvveis lav stemme som i ærefrykt. Jepp, that's Ando.

Números dos: Vivian. Flyttet til USA i fjor sammen med moren og bestemoren. Bor nå, fem minutter unna meg, som betyr at vi tar samme skolebuss. (ja, den gule som du ser i alle filmene). Har en stefar i Irak og en bilogisk far i Brasil. Skal vi se hvordan beskrive Vivian. Porselendukkeøyne, langt mørkt hår og en, hva jeg kaller, en eksentrisk aksent. Av en eller annen grunn sier hun alltid stuff i flertall, (stuffs) som alltid høres veldig komisk når det får stemmen hennes til å høres halvveis pipette ut på slutten. Person 1:"So do you guys want some sunflower seeds?" Vivan: "some whores?"....hmm..skal vi se..sunflowerseeds VS whores. hvordan kan man høre whores i ordet sunflower seeds? Only Vivian knows..-_-

Sophie! My #1 German girl ever. Random er mellom navnet hennes, tro meg. Når hun plutselig utbryter "did you know that when I blow my nose, it makes a weird sound?" når vi prater om noe helt annet ja.....uansett Sophie er velsignet med det peneste ansiktet noensinne og når hun samtidig er super fotogen får jo det alle guttene på skolen til å legge merke til henne, kanskje spesielt når hun lærer bort banneord på tysk til hvem som helst. "If anyone asks, Ando taught you that, okay?" men som dere skjønner vil hun ikke ha rykte på seg for å lære det bort så da skyller hun på Ando. Desverre har hun den strengeste vertsmoren noensinne, hun må nemlig være hjemme ikke senere enn klokken seks på hverdager og rundt ni i helgene. Joda, full fest..fra fem til ni..

Når vi fire ender opp sammen, takket være smarte lærere er vi ikke sammen i noen klasser, men det hindrer oss ikke fra å prate og le høylytt i lunsjpausen eller hver fem'minutter mellom klassene. I dag på WalMart hadde vi sykkel-med-støttehjul-løp. Joda. Du vet de syklene som bremser når du tråker bakover? Se for deg fire sytten år gamle jenter på alt for små sykler, med litt for lange bein. La meg si det sånn, det var ikke veldig mange gjenstander som sto igjen på hyllene like ved etterpå..Men vi hadde det hvertfall gøy. Som er det viktigste, right? Nevnte jeg at Ando skal bli med meg til CA neste helg. Neivel, men det skal hun altså. Meg, Ando og to timers flytur...stakkars flypassasjerer..-_-

Peace. Ida.

I dag er himmelen blå, igjen.

Klokka er halv ti, 21.30pm. Befinner meg midt i ørkenen, Arizona, på det halvveis gudsforlatte stedet Queen Creek. En av de så sinnsykt mange små "byene", eller "stedene" blir vel mer riktig å si, tettbefolket rundt nærmeste WalMart. Vedder på at halvparten av Queen Creek-lignende stedene i USA ble til ved at et eller annet bortgjemt geni bestemte seg for å befolke et åpent området på kartet og derfor bygget WalMart, BurgerKing og Starbucks i en liten klynge. La til noen veier og Taa-daa! der har du enda et lite sted, skal vi se, hva skal vi kalle denne plassen da? Hmm..hva med Highley? eller kanskje Coolidge? Hmm...elle, melle, deg fortelle, skipet går...osv..joda. slik ble det nok til. Jeg kan nesten vedde tåneglene mine på det! Så sikker er jeg.

Så er det ferie neste uke da. Spring Break kaller de det. Vårferie i mars..hmm...det er vel snø hjemme enda eller?..ja, tenkte meg det. Her er det rundt 35 grader hver dag om dere lurte. Ganske behagelig om du sitter i skyggen med en Double Chocolate Chip Frappuccino på Starbucks etter å ha vært på skolen i tre timer. Bare sånn om dere lurte på det. Eller ligger å sole seg ved svømmebassenget til en av vennnene dine.. (for du skjønner jeg fant akkurat ut at en av mine nyeste venner faktisk har et svømmebasseng..hmm..tenkt det. Gjett hvor jeg skal begynne å henge da, hver dag etter skolen..) 

Litt usikker på hvorfor jeg blogget i dag, meen heller det enn å legge seg, ikke sant?... slenger med et sitat av Eleanor Roosevelt. Får meg til å tenke på  besteforeldre som ofte er så utrolig vakre med alle rynker og arr, rett og slett fordi de får deg til å ville leve livet akkurat like mye, få med deg alt som er å oppleve sånn at du kan ende opp med å være fornøyd nok til å ikke angre på noen verdens ting. Here we go. Enjoy.

"Beautiful young people are accidents of nature, but beautiful old people are works of art. "

- Eleanor Roosevelt

Peace. Ida.

Emoblob #1

Peace.

Just Say It

Ti amo.

Je t'aime.

Jeg elsker deg.

I love you.

Ich liebe dich.

Te amo.

Eg elska tig.

Te Sakam.

Volim te.

Wa ga ei li. 

Mahal kita.

Peace. Ida..<3

How much is your sister worth?

Sometimes I think I might be on of the luckiest people in the world, because I meet a lot of wonderful people with heartbreaking stories and learned life lessons. Although, I might just be really naive and automatically believe whatever they say( I don't think so though)...I'm going to go with it. What difference does it make whether or not they tell the truth..right...? At least you guys end up reading a new post..

Anyways, so back to my story, you see, today we had a Canadian speaker at our assembly. She grew up with her identical twin sister. They would switch classes, take each others tests and fool their friends and teachers, even their parents by wearing identical outfits. They had made all these plans about going to college, have a graduation party and they had practically their whole life planned out. Together. However, that was until the older sister died in a carcrash the day after their 18th birthday, the summer of their graduation. 

She talked for almost an hour, and students who usually are high on testosterone and bouncing off the walls sat in the bleachers, quietly listening and for once showing respect. I think talking about speeding, which effects everyone of us daily, and proving that even though we have the impression that "it will never happen to me" printed in our minds, it could happened to you. Because it's your choice to get into someones car, to go way over the speed limit, your choice to not stick your neck up for friends and make sure to stay away from speeding friends and relatives, because it can happen to you. It happens to people just like you every day, every hour, minute, second. 

I mean, what would you rather be? Someone who made the right choice or a number on a page? Because that's all her sister accomplished in her life, she is now a number on a page. And you know what? The guy who was driving the car broke his arm and got a concussion, a 150 DOLLAR fine and 15 days in jail. That's how much her sister's life was worth. 15 days in jail and a 150 DOLLAR fine. I hope for your sake that your sister, brother, best friend, mom, dad, the person you appreciate most in life, the person who is most important to you is worth more than that. 

Peace Out. Drive carefully. Ida.

Life is not about the number of breaths you take..

So I went to Grand Canyon. It was great and awesome and beautiful and so surreal and breathtaking. Everything I thought it would be. However, it is not the canyon I remember the best, it was not the canyon that almost made me cry or the canyon that left me sitting with goosebumps. It was the 53 year old host we had in our coach car on the Grand Canyon train . Her name was Morgan and I will never forget her.

This is her story; She was a blackjack cardealer on the Strip in Las Vegas before she met her husband. They moved to Williams, a small town in the middle of nowhere,  Arizona, where they had two sons, whom they home schooled until they were old enough to go to college. They both have a degree. One works on the Strip in Las Vegas, while the other one designs websites in California. 

One Christmas 14 years ago Morgan and her husband was on their way home after having bought a Christmas tree, they got in a car accident. She survived, he didn't. Then she turned 40 and Morgan decided to build their dream house, by herself.  After buying a lot 36 miles from everything such as stores and gas stations, she started building the house they had always dreamed about. 

It took her a year. By using solar energy and a fireplace, she lives a perfectly normal life, working 4 days a week, accompanied by her four bear dogs, she is never alone. I don't know why, but she made a bigger impression on me than the Grand Canyon, and if I just wasted 5 minutes of your time reading about Morgan, then I don't really care, because if you can't be touched by other people then I don't see how you can be touched by anything at all. 

..life is about the moments that take your breath away.

Peace. Ida.

Because I can

"The heart is an artist that paints over what profoundly disturbs it, leaving on the canvas a less dark, less hsarp version of the truth."

- "Forever Odd" by Dean Koontz

Peace. Ida.

I miss my friends

So me and my friend were sitting in my room and we ended up talking about that we missed our friends. You see, my friend just moved, like almost a year ago and I know exactly how he feels when he says that he feels like he is missing out on so much. Like parties or just gatherings and trips to the slopes and all that. But at the same time it's not just what you end up missing out on, it's more the people. The friends that you used to hang with every day, the ones you would only meet once a week and the rest that you rarly saw, but would make your day when you ran into them shopping or at the bus stop.

What I miss the most are how my friends would react, how they're faces would lit up or just the totally, off topic, random comments they would say. My book smart friends who always knew the german transalation or could give you the answer to any math question just right off the bat. My friends who without saying anything even remotely funny would crack me up so badly that I would end up on the floor gasping for air. Or the ones who just fulfilled you, you know, the ones you don't really need to have a deep conversation with to understand. I don't even know if I'm explaining this good, but I kinda just felt like saynig it. I miss you guys, and I can't wait to come home and spend afternoons sitting and eating McDonalds sundae icecream with hot fudge by the buses after school, never wanting to go home, just chill and look at weird people and laugh about paying with nothing but 50 øringer..
Fanta for alltid.

Peace. Ida.

Prinsessen i blårommet

Du vet de kveldene der du egentlig har veldig lyst til å ta igjen litt søvn ved å legge deg tidlig? Og du ender opp med å gå til sengs litt før midtnatt etter at du bare måtte gå å gjøre noe.. sytten ganger?..som å shave legger eller gjøre ferdig lekser, lese ferdig neste kapittel i en eller annen bok, bytte dynetrekk. Jeg får lyst til å gjøre de merkeligste ting..det er liksom som om kroppen bare klør og roper og ber om å gjøre noe. Som å rydde rommet, ja det får jeg ofte lyst til, eller se en eller annen film, tv-serie. Men greia er jo at du ikke akkurat tar igjen så mye søvn når du sitter opp halve natten å legger ut bilder på facebook. 

Og om jeg ikke gjør akkurat det jeg føler for eller om det jeg føler for å gjøre ikke funker blir jeg sinnsykt sur. Sur og gretten og litt mer enn lettere irritert. Det eneste som hjelper da er enten å synge natta sanger fra da du var liten om du av en eller annen grunn husker dem ellerlese alt for lenge, jogge eller å sove, og jeg tviler på at jeg får lov til å ta meg en joggetur midt på natten, alene. Dessuten så får jeg ikke lov av pappa å ligge oppe sent å lese...sannsynligvis mest på grunn av at jeg blir så gretten av å være trøtt. Så når ingen av de hjelper tar jeg siste utvei; i surrender til soving... Men(!) hvem får vel sove når man har mest lyst å drifte bort i en eller annen random drøm..hvertfall ikke jeg.

Jeg tror mamma en gang fortalte meg at jeg måtte tenke på noe annet, tenke på et eller annet som ikke hadde noe å gjøre med å sove. Hver gang jeg ikke fikk sove da jeg var mindre, må inrømme at jeg fortsatt gjør det, tenker jeg tilbake på da jeg var hos mormor og morfar på Jevnaker. Det var liksom mitt sted det. SElv om alle visste om det da.. Der var jeg en liten prinsesse som fikk varm melk med honning på kvelden når hun ikke fikk sove, og den som fikk sitte oppe til sent på kveld med to dyner rundt seg når det var way past hennes sengetid. Tiden sto på en måte stille der, det var bare meg, mormor og morfar. Odin var min skinnende hvite hest og fanny min trofaste følgesvenn. Jeg hadde rips og bringebær, jordbær og gulrøtter i hagen, iblant også poteter. Bærene spiste vi med fløte og sukker, eller melis om vi følte for det. Der ute på terrassen, i skyggen for i solen var det alt for varmt. Lytte til lyden av bier og humler, katter og blader som raslet i sval vind. Hestevrinsk fra nabohuset og en eller annen gressklipper borte i veien. ti minutter unna, tre minutter på sykkel, var det en innsjø. Noen som vil gå å bade? Ja takk. Latter, smil og vise ord. Eventyr og barnebøker, tåteflaske til jeg fylte ti og kaffe og kaker hver dag. Det var bare der de malte steinene imellom blomstene passet på deg som om du var laget av glass.

"Jeg vet en deilig hage

der blomster står i flod.

Den skapte Gud i gave

til alle barn på jord."

*notat til meg selv; lage en mappe med innlegg uten en rød tråd...**

Peace. Ida..

Aloha

Er det bare jeg som synes det er litt slitsomt når man ikke orker å gjøre noen ting? Tenkt deg å komme hjem fra Hawaii, ja faktisk Hawaii for der har jeg vært nemlig, på en søndag. En søndag. Du leste helt riktig. Det betyr nemlig at du må bruke den søndagen på å for det første pakke ut, som i og for seg er utrolig kjedelig for å være helt ærlig. Etter at du har sotert klærne som du en gang før flyet tok av stappet inn i kofferten (uten å bry deg om at halvparten er vått som igjen vil si at resten av klærne kommer til å ende opp våte) må du vaske undertøy, bikini, håndkle, gensere, bukser, skjortser, ja rett og slett hele innholdet, helst så fort som mulig for du har vel ikke en ekstra garderobe hjemme har du vel? Det har værtfall ikke jeg.. jo, og så må du tørke, brette og legge bort de nyvaskede klærne da som er enda mer deprimerende hvis du ikke er så heldig å ha en liten lilla-prikkette elefant dansende midt i rommet ditt da bare for å underholde deg mens du prøver for bare livet å lage fine brettekanter og lukke igjen skuffen etterpå.

jo, og her kommer den morsomme delen, nei vi hadde nemlig ikke kommet til den enda, du må gjøre lekser. ja, du vet, alle de leksene vennene dine hadde uken å gjøre på, de må du gjøre nå, på en søndag ettermiddag. Helst på under to timer for du må jo få i deg noe mat også før du åpner opp pakken som kom seilende fra Norge mens du var på stranden i Honolulu. Og når pakken viser seg å inneholde pcen din, er det jo litt vanskelig da å ikke prioritere å sette den opp, innstallere msn og itunes og greier. Man må jo prioritere, ikke sant? Høyre hånd: lekser og dårlig samvittighet. Venstre hånd: pc og blogging..  siden når ble det et vanskelig spørsmål..?

På gulvet mitt ligger det klær. Alle slags klær, NEI! ingen uspiselige hawaii skjorter, men mer flipp-flopper, t-skjorter, skjortser..undertøy..alt som  var så fint *kremt* pakket ned i kofferten, med brettekanter og greier, ligger nå i hauger merket med noe sånt som "møkkette" og "brukt en gang-gidder ikke vaske enda" og i hjørnet ligger den berømte "rent-skal legges inn i skapet"..for DET skjer jo.  dessuten har du jo den "ting som må sorteres"..ja, den er størst.. 

Hawai ja, skal vi se om jeg klarer å lage en kort versjon. Jeg liker nemlig ikke å måtte forklare og beskrive en hel uke med ferie når jeg er ferdig med den. føles litt dumt det nemlig. Here we go; Phoenix- LA flyet gikk 6.00 på morningen. proævde  desperat å sove, men det funket dårlig. LA-Honolulu flyet varte i rundt seks timer. Alt jeg kan si er; prate, duppe av, film og ingen ipod for den var død. Hurra. liten vits i en ipod når den ikke funker liksom. Komme frem, kjøre bil til herberget med harde køyesenger og alt for få stikkontakter.

Dag 1. Søndag. Flea Market, som vil si billige boder med t-skjorter, Hawaii-skjorter, sandaler, "ekte" sølv og gull smykker, svære håndkler og asiatiske turister. Ja, Hawaii er visstnok et veldig populært feriested for japanere. En eller annen strand, der deet til tider regnet og blåste litt for mye til at bading var fristende. Møtte Bente, kjempe kult, tok masse bilder(se facebook for bevis).

Dag 2. Mandag. Vi brukte dagen på å bestige noe de kalte et fjell..skal vi se, forestill dere å gå opp en skibakke, ja la oss si Krydsby. Det var lengden på "fjellet", om det var bratt? Neee..like bratt som å gå hjem fra skolen fra Mølladammen. Deretter var det straka veien til nærmeste strand som igjen viste seg å ha regn og litt for mange skyer. Høye bølger var det ingen mangel på da. 

Dag 3. Tirsdag. Utkikkspost, tok masse bilder. Waikiki; en liten Oslo City med strand linje og heite surfere, halvveis dyre butikker med veldig kule klær og Subway pluss Starbucks. Vi dro ut på en båt og badet i havet. Litt skummelt å ikke se bunnen under føttene våre, men men. Sånn passe fint vær, men med de folkene kunne jeg nok ha klart meg der en stund ja. 

Dag 4. Onsdag. Pearl Harbor- dødt kamera. Polynesian Cultural Center - veldig mye gåing, og sol for en gangs skyld. Ingen tur til stranden.

Dag 5. Torsdag. Snorkling- skummelt, ikke noe for meg. Igjen en tur til mini Oslo City, Waikiki. Enda flere heite gutter. Solbrent.

Dag 6. Fredag. Utkikkspost for turister, vi var turister. North Shore Beach, den beste hittil. Noen som vil bli lempet inn i et bur sammen med tre andre og se på haier ? Nei takk. Enda mer solbrent. Bare såvidt jeg kan ha på trange topper nå, nope å lene seg på stolryggen går ikke lenger.

Dag 7. Lørdag. Downtown Honolulu. Slappe av i skyggen under et tre med Sleeping Beauty og Micheal. Sove, nye flipp-flopper, ny vannblemme. Joy. Ikke solbrent, okey da, oppå venstre fot, men ikke flere steder. Kan fortsatt ikke lene meg på en stolrygg. Jamba Juice til lunsj og Subway til middag. Kjøre bil til flyplass. Vente i noen timer til flyet går. Sove, se film, ipod, sove litt mer. bytte fly, sover på LA flyplassen, mister nesten flyet, rekker ikke sove på LA-Phoenix fly, for kort reise. Bil hjem. finner ingen god sove stilling. Utkjørt når jeg kommer hjem. Lese fortsettelsen? Begynn på toppen av innlegget. Nå er det natta.

Peace..Ida..zzZZzz

Observations From an Outsider On the Inside

I don't really know how to start this post. I mean, I kinda want to write about how bad the economy is around here, but you already know that. In Norway we constantly get updates on the world's economy and politics through news papers and TV and radio and what-not and we might even blow it up and make it seem worse than it really is even though we probably won't notice it wherever we live. But being here in the middle of the downfall is...really hard to describe. Because I feel so helpless.

Being in the middle of everything means that I should be able to help, right? But it's so overwhelming, so out of reach, far away and at the same time way too personal. I am one of the lucky "citizens", (if I may call myself an American citizen for this one year only), who isn't affected that much by the bad economy in America. My host parents got pretty stable jobs, and my money doesn't even come from them so I am probably never going to notice the downfall, in a way. That does not keep my friends, however, from feeling the pinch. For being struck up close and personal when their parents are getting laid off. One of my friends here recently experienced how bad things are going when both of her parents lost their jobs in the same week. She no longer has a phone, it got taken away because her parents didn't have money to pay for it anymore, and they are living on food stamps. Luckily the school provides free breakfast and lunch for the students who have a hard time paying 1 DOLLAR and 25 cents for their meal everyday...

On the other hand it all affects me. How can I ignore the "FOR RENTAL" signs standing in almost every other front yard, the homeless people sleeping under a bridge, the women and men getting drunk every week day as if they can swallow down their bad luck. In the commercial breaks at TV, (which by the way are every five minutes and hell yeah it's annoying!!), I hear, whenever I forget to mute the sound, how to save money, how to not pay too much, not to loose your house, how to get cheap and secure insurance, how to tell your kids that you might not get dinner tomorrow. The never ending commercials promise "secure" loans and fake hopes for people in need for not only money, but faith in a nation who once stood tall and proud, but now has the weights of a worlds expectations on it's shoulders.

Some say that the economy is getting better, or more stable to be accurate. Personally, I don't know. I should probably read more about it and know more about how the taxes raise and how the insurance companies rip off people, but I don't. It's hard enough to look into my friends' eyes and know that they might not have a home in a couple of months, to listen to them talk about how their parents are getting drunk on Tuesdays to drown their problems, to talk about how my sister gets to go to Portugal, South Africa and Sweden when they might not even be able to pay for their gas. I don't even know how to comfort them, they won't take my pity; that is not going to pay their bills. I feel like running away, just to avoid facing everything ahead. At the same time I know that I can't and that I will always remember how their heads turned away in shame when they admitted to live upon other people's charity and the government's money.

So...what happened to the Land of Dreams again..?





Peace, and Hope for a better future. Ida.

My Art #3

Peace out. Ida. (for dere som ikke vet det enda saa gjor du den storre ved aa trykke paa bildet)

My Art

Peace out. Ida

New Years and old memories

I know we are supposed to be so excited and happy and what-not for the new year and I am, really. It's just that time moves so fast I'm having a hard time keeping track. My life so far have been great in any way you can imagine. I have been so lucky, so damn lucky that it's hard to picture it any other way. And I'm so grateful for everything. It's just that I wish I could stop time. Just to be able to enjoy everything a bit more.

I remember being only eight, eight and free for responsibility, no concerns, no question about my life, no need for plans and calculations, no budget..well no money either though..Ten years ago I was innocent, naive and childish. I believed in unicorns and witches, fairies and angels. I thought that I one day would find a rope hanging down from the sky and that I would climb up there, listen to angels sing and children laugh. Santa was still real and the money that appeared at my night stand still came from the tooth fairy now one had yet seen, I was going to become a princess and a mermaid, my sister was still cutting off my Barbies' hair, I was still cutting holes in her clothes. Everything was normal. No bad guys and Prince Charming always came riding on his white, shiny horse in the end.

Now the happy endings are no guarantee, either is the white horse riding prince. If there is one he is either ugly as hell or too good to be true. Either or it's never going to end as in the fairy tales we so gullibly believed. I grew out of princess dresses and crowns, the fact that dad is Santa and mom the toothfairy is no longer so devestating. And all the ghosts and monsters from under my bed are on a permanent vacation at my uncle and aunt's place. Still ghosts seem to be haunting me, lost friends, forgotten pets and grandparents who kicked their bucket years back.
But who doesn't have creepy deamons lurking in their closets anyways...

About my red thread, yeah I guess I kinda threw it out the window...sorry.

Peace. Ida.