Just Say It

Ti amo.

Je t'aime.

Jeg elsker deg.

I love you.

Ich liebe dich.

Te amo.

Eg elska tig.

Te Sakam.

Volim te.

Wa ga ei li. 

Mahal kita.

Peace. Ida..<3

How much is your sister worth?

Sometimes I think I might be on of the luckiest people in the world, because I meet a lot of wonderful people with heartbreaking stories and learned life lessons. Although, I might just be really naive and automatically believe whatever they say( I don't think so though)...I'm going to go with it. What difference does it make whether or not they tell the truth..right...? At least you guys end up reading a new post..

Anyways, so back to my story, you see, today we had a Canadian speaker at our assembly. She grew up with her identical twin sister. They would switch classes, take each others tests and fool their friends and teachers, even their parents by wearing identical outfits. They had made all these plans about going to college, have a graduation party and they had practically their whole life planned out. Together. However, that was until the older sister died in a carcrash the day after their 18th birthday, the summer of their graduation. 

She talked for almost an hour, and students who usually are high on testosterone and bouncing off the walls sat in the bleachers, quietly listening and for once showing respect. I think talking about speeding, which effects everyone of us daily, and proving that even though we have the impression that "it will never happen to me" printed in our minds, it could happened to you. Because it's your choice to get into someones car, to go way over the speed limit, your choice to not stick your neck up for friends and make sure to stay away from speeding friends and relatives, because it can happen to you. It happens to people just like you every day, every hour, minute, second. 

I mean, what would you rather be? Someone who made the right choice or a number on a page? Because that's all her sister accomplished in her life, she is now a number on a page. And you know what? The guy who was driving the car broke his arm and got a concussion, a 150 DOLLAR fine and 15 days in jail. That's how much her sister's life was worth. 15 days in jail and a 150 DOLLAR fine. I hope for your sake that your sister, brother, best friend, mom, dad, the person you appreciate most in life, the person who is most important to you is worth more than that. 

Peace Out. Drive carefully. Ida.

Life is not about the number of breaths you take..

So I went to Grand Canyon. It was great and awesome and beautiful and so surreal and breathtaking. Everything I thought it would be. However, it is not the canyon I remember the best, it was not the canyon that almost made me cry or the canyon that left me sitting with goosebumps. It was the 53 year old host we had in our coach car on the Grand Canyon train . Her name was Morgan and I will never forget her.

This is her story; She was a blackjack cardealer on the Strip in Las Vegas before she met her husband. They moved to Williams, a small town in the middle of nowhere,  Arizona, where they had two sons, whom they home schooled until they were old enough to go to college. They both have a degree. One works on the Strip in Las Vegas, while the other one designs websites in California. 

One Christmas 14 years ago Morgan and her husband was on their way home after having bought a Christmas tree, they got in a car accident. She survived, he didn't. Then she turned 40 and Morgan decided to build their dream house, by herself.  After buying a lot 36 miles from everything such as stores and gas stations, she started building the house they had always dreamed about. 

It took her a year. By using solar energy and a fireplace, she lives a perfectly normal life, working 4 days a week, accompanied by her four bear dogs, she is never alone. I don't know why, but she made a bigger impression on me than the Grand Canyon, and if I just wasted 5 minutes of your time reading about Morgan, then I don't really care, because if you can't be touched by other people then I don't see how you can be touched by anything at all. 

..life is about the moments that take your breath away.

Peace. Ida.

Because I can

"The heart is an artist that paints over what profoundly disturbs it, leaving on the canvas a less dark, less hsarp version of the truth."

- "Forever Odd" by Dean Koontz

Peace. Ida.

I miss my friends

So me and my friend were sitting in my room and we ended up talking about that we missed our friends. You see, my friend just moved, like almost a year ago and I know exactly how he feels when he says that he feels like he is missing out on so much. Like parties or just gatherings and trips to the slopes and all that. But at the same time it's not just what you end up missing out on, it's more the people. The friends that you used to hang with every day, the ones you would only meet once a week and the rest that you rarly saw, but would make your day when you ran into them shopping or at the bus stop.

What I miss the most are how my friends would react, how they're faces would lit up or just the totally, off topic, random comments they would say. My book smart friends who always knew the german transalation or could give you the answer to any math question just right off the bat. My friends who without saying anything even remotely funny would crack me up so badly that I would end up on the floor gasping for air. Or the ones who just fulfilled you, you know, the ones you don't really need to have a deep conversation with to understand. I don't even know if I'm explaining this good, but I kinda just felt like saynig it. I miss you guys, and I can't wait to come home and spend afternoons sitting and eating McDonalds sundae icecream with hot fudge by the buses after school, never wanting to go home, just chill and look at weird people and laugh about paying with nothing but 50 øringer..
Fanta for alltid.

Peace. Ida.

Prinsessen i blårommet

Du vet de kveldene der du egentlig har veldig lyst til å ta igjen litt søvn ved å legge deg tidlig? Og du ender opp med å gå til sengs litt før midtnatt etter at du bare måtte gå å gjøre noe.. sytten ganger?..som å shave legger eller gjøre ferdig lekser, lese ferdig neste kapittel i en eller annen bok, bytte dynetrekk. Jeg får lyst til å gjøre de merkeligste ting..det er liksom som om kroppen bare klør og roper og ber om å gjøre noe. Som å rydde rommet, ja det får jeg ofte lyst til, eller se en eller annen film, tv-serie. Men greia er jo at du ikke akkurat tar igjen så mye søvn når du sitter opp halve natten å legger ut bilder på facebook. 

Og om jeg ikke gjør akkurat det jeg føler for eller om det jeg føler for å gjøre ikke funker blir jeg sinnsykt sur. Sur og gretten og litt mer enn lettere irritert. Det eneste som hjelper da er enten å synge natta sanger fra da du var liten om du av en eller annen grunn husker dem ellerlese alt for lenge, jogge eller å sove, og jeg tviler på at jeg får lov til å ta meg en joggetur midt på natten, alene. Dessuten så får jeg ikke lov av pappa å ligge oppe sent å lese...sannsynligvis mest på grunn av at jeg blir så gretten av å være trøtt. Så når ingen av de hjelper tar jeg siste utvei; i surrender til soving... Men(!) hvem får vel sove når man har mest lyst å drifte bort i en eller annen random drøm..hvertfall ikke jeg.

Jeg tror mamma en gang fortalte meg at jeg måtte tenke på noe annet, tenke på et eller annet som ikke hadde noe å gjøre med å sove. Hver gang jeg ikke fikk sove da jeg var mindre, må inrømme at jeg fortsatt gjør det, tenker jeg tilbake på da jeg var hos mormor og morfar på Jevnaker. Det var liksom mitt sted det. SElv om alle visste om det da.. Der var jeg en liten prinsesse som fikk varm melk med honning på kvelden når hun ikke fikk sove, og den som fikk sitte oppe til sent på kveld med to dyner rundt seg når det var way past hennes sengetid. Tiden sto på en måte stille der, det var bare meg, mormor og morfar. Odin var min skinnende hvite hest og fanny min trofaste følgesvenn. Jeg hadde rips og bringebær, jordbær og gulrøtter i hagen, iblant også poteter. Bærene spiste vi med fløte og sukker, eller melis om vi følte for det. Der ute på terrassen, i skyggen for i solen var det alt for varmt. Lytte til lyden av bier og humler, katter og blader som raslet i sval vind. Hestevrinsk fra nabohuset og en eller annen gressklipper borte i veien. ti minutter unna, tre minutter på sykkel, var det en innsjø. Noen som vil gå å bade? Ja takk. Latter, smil og vise ord. Eventyr og barnebøker, tåteflaske til jeg fylte ti og kaffe og kaker hver dag. Det var bare der de malte steinene imellom blomstene passet på deg som om du var laget av glass.

"Jeg vet en deilig hage

der blomster står i flod.

Den skapte Gud i gave

til alle barn på jord."

*notat til meg selv; lage en mappe med innlegg uten en rød tråd...**

Peace. Ida..

Aloha

Er det bare jeg som synes det er litt slitsomt når man ikke orker å gjøre noen ting? Tenkt deg å komme hjem fra Hawaii, ja faktisk Hawaii for der har jeg vært nemlig, på en søndag. En søndag. Du leste helt riktig. Det betyr nemlig at du må bruke den søndagen på å for det første pakke ut, som i og for seg er utrolig kjedelig for å være helt ærlig. Etter at du har sotert klærne som du en gang før flyet tok av stappet inn i kofferten (uten å bry deg om at halvparten er vått som igjen vil si at resten av klærne kommer til å ende opp våte) må du vaske undertøy, bikini, håndkle, gensere, bukser, skjortser, ja rett og slett hele innholdet, helst så fort som mulig for du har vel ikke en ekstra garderobe hjemme har du vel? Det har værtfall ikke jeg.. jo, og så må du tørke, brette og legge bort de nyvaskede klærne da som er enda mer deprimerende hvis du ikke er så heldig å ha en liten lilla-prikkette elefant dansende midt i rommet ditt da bare for å underholde deg mens du prøver for bare livet å lage fine brettekanter og lukke igjen skuffen etterpå.

jo, og her kommer den morsomme delen, nei vi hadde nemlig ikke kommet til den enda, du må gjøre lekser. ja, du vet, alle de leksene vennene dine hadde uken å gjøre på, de må du gjøre nå, på en søndag ettermiddag. Helst på under to timer for du må jo få i deg noe mat også før du åpner opp pakken som kom seilende fra Norge mens du var på stranden i Honolulu. Og når pakken viser seg å inneholde pcen din, er det jo litt vanskelig da å ikke prioritere å sette den opp, innstallere msn og itunes og greier. Man må jo prioritere, ikke sant? Høyre hånd: lekser og dårlig samvittighet. Venstre hånd: pc og blogging..  siden når ble det et vanskelig spørsmål..?

På gulvet mitt ligger det klær. Alle slags klær, NEI! ingen uspiselige hawaii skjorter, men mer flipp-flopper, t-skjorter, skjortser..undertøy..alt som  var så fint *kremt* pakket ned i kofferten, med brettekanter og greier, ligger nå i hauger merket med noe sånt som "møkkette" og "brukt en gang-gidder ikke vaske enda" og i hjørnet ligger den berømte "rent-skal legges inn i skapet"..for DET skjer jo.  dessuten har du jo den "ting som må sorteres"..ja, den er størst.. 

Hawai ja, skal vi se om jeg klarer å lage en kort versjon. Jeg liker nemlig ikke å måtte forklare og beskrive en hel uke med ferie når jeg er ferdig med den. føles litt dumt det nemlig. Here we go; Phoenix- LA flyet gikk 6.00 på morningen. proævde  desperat å sove, men det funket dårlig. LA-Honolulu flyet varte i rundt seks timer. Alt jeg kan si er; prate, duppe av, film og ingen ipod for den var død. Hurra. liten vits i en ipod når den ikke funker liksom. Komme frem, kjøre bil til herberget med harde køyesenger og alt for få stikkontakter.

Dag 1. Søndag. Flea Market, som vil si billige boder med t-skjorter, Hawaii-skjorter, sandaler, "ekte" sølv og gull smykker, svære håndkler og asiatiske turister. Ja, Hawaii er visstnok et veldig populært feriested for japanere. En eller annen strand, der deet til tider regnet og blåste litt for mye til at bading var fristende. Møtte Bente, kjempe kult, tok masse bilder(se facebook for bevis).

Dag 2. Mandag. Vi brukte dagen på å bestige noe de kalte et fjell..skal vi se, forestill dere å gå opp en skibakke, ja la oss si Krydsby. Det var lengden på "fjellet", om det var bratt? Neee..like bratt som å gå hjem fra skolen fra Mølladammen. Deretter var det straka veien til nærmeste strand som igjen viste seg å ha regn og litt for mange skyer. Høye bølger var det ingen mangel på da. 

Dag 3. Tirsdag. Utkikkspost, tok masse bilder. Waikiki; en liten Oslo City med strand linje og heite surfere, halvveis dyre butikker med veldig kule klær og Subway pluss Starbucks. Vi dro ut på en båt og badet i havet. Litt skummelt å ikke se bunnen under føttene våre, men men. Sånn passe fint vær, men med de folkene kunne jeg nok ha klart meg der en stund ja. 

Dag 4. Onsdag. Pearl Harbor- dødt kamera. Polynesian Cultural Center - veldig mye gåing, og sol for en gangs skyld. Ingen tur til stranden.

Dag 5. Torsdag. Snorkling- skummelt, ikke noe for meg. Igjen en tur til mini Oslo City, Waikiki. Enda flere heite gutter. Solbrent.

Dag 6. Fredag. Utkikkspost for turister, vi var turister. North Shore Beach, den beste hittil. Noen som vil bli lempet inn i et bur sammen med tre andre og se på haier ? Nei takk. Enda mer solbrent. Bare såvidt jeg kan ha på trange topper nå, nope å lene seg på stolryggen går ikke lenger.

Dag 7. Lørdag. Downtown Honolulu. Slappe av i skyggen under et tre med Sleeping Beauty og Micheal. Sove, nye flipp-flopper, ny vannblemme. Joy. Ikke solbrent, okey da, oppå venstre fot, men ikke flere steder. Kan fortsatt ikke lene meg på en stolrygg. Jamba Juice til lunsj og Subway til middag. Kjøre bil til flyplass. Vente i noen timer til flyet går. Sove, se film, ipod, sove litt mer. bytte fly, sover på LA flyplassen, mister nesten flyet, rekker ikke sove på LA-Phoenix fly, for kort reise. Bil hjem. finner ingen god sove stilling. Utkjørt når jeg kommer hjem. Lese fortsettelsen? Begynn på toppen av innlegget. Nå er det natta.

Peace..Ida..zzZZzz