Pappa fyller 49 år!!

så her er greia, Pappa fyller 49 år i dag!!!! Joho!! Gratulerer så utrolig med dagen! For andledningen har jeg komponert en sang, eller jeg har lånt Di Derre's sang Erik Vea melodien og endt opp med denne teksten (som du kanskje skjønner er jeg ikke verdens mest musikalske vesen , MEN jeg prøver):

"Erling Lyche"

Første ungen kom i en og nitti,
Andre kom oktober nitti tre
Hadde allerede kone og kjære Vilja
Og huset sto klart oppi Kirkerud

Gammel har'n blitt, nesten femti
drar nå på åra, men fortsatt like sprek
en gang var det fest, båt og øl
Men nå er det unger, job og litt slit

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med hun Anita?

Den gangen var det Øyvind og Mister Winter
De tre sammen den gangen i '82
Det var i Kragerø de badet med klærne på
Kragerø, der alt var perfekt.

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med hun Anita?

La oss ta et skritt framover i tiden
fram til da du var i Glava med Tore By
Herr By vi dro til Italia med da jeg var rundt åtte
Vi mimrer; Østerrike, bryllup og hans hytte der i sør

Snart er jeg tross alt bare atten år
Og erfaringer fra et rikt liv har jeg få av
Men du har opplevd mye som du har delt med meg
Og takknemlig er jeg veldig for det
Og takknemlig er jeg veldig for deg 

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med hun Anita?

Ref:Er det noen som husker Erling Lyche
Fra Slemdal i Oslo i '82?
Er det noen som vet hvor han egentlig ble av?
Ble han gift? Og hva skjedde med Anita?

Ida.

Happy. Nappy. Night.

What makes me happy..

An unexpected hug. A kiss on the cheek. No homework. Easy homework. Substitute teachers. A good book. A book that makes me cry. A book that makes me laugh. A cheap book. A good day at school. A date to prom. Saving money. Spending money. Good music. Good cookie. Sleeping. Dreaming. Wollen socks from grandma. Wollen sweater in the winter. Snow. More snow. Insanely much snow. Spring. Flowers. My sister. Summer. Loud music. Smoothies with my sister. Summer break. Airports. Starbucks. Good service. A long flight. Nice people. Polite people. Funny people. Different people. Different colored socks. Matching underwear. New jeans. New shirt. New stuff. Cheap stuff. Waking up to a good song on the radio. Waking up in my own room. Waking up with sun in my eyes. Being talked to in Norwegian. Being talked to as an adult. Acting as a child. No responsebility. Being depended upon. Accomplishing. Living out dreams. Being here. Being now. Being me. Meeting them. Meeting all of you. Being told "I love you". Telling someone you love them. Loving people. Loving life. Loving this. Loving blog, mail, book, blanket, pillow, teddy bear, bottle, ipod, music, chapstick. Loving everything. Feeling as if it is all perfect. Moment perfect. Music perfect. Smell perfect. Temperature perfect. Teddy perfect. This perfect. Night perfect. Everything perfect. 

Good night.

Peace. Ida.

Om å klage, miste kontrol og flykte

Nå skal det sies at jeg ikke burde klage på noen verdens ting, jeg har jo tross alt vært i San Francicso, California, i helgen og det var sannsynligvis den beste helgen noensinne siden jeg var i Kragerø uken før jeg tok den alt for lange flyturen til USA og forlot alt som var godt og kjært og hjemme til fordel for ukjent, spennende og sinnsykt skummelt. Men uansett, man har vel alltid noe å klage over, eller hva? Jeg har ihvertfall det. Alltid, men som den snille jenta jeg er så holder jeg det inne da vettu eller skriver det ned i en elelr annen notatbok på norsk så ingen her borte skjønner noen verdens ting. (Det morsomste er jo å skrive et eller annet stygt utenpå notatboka mi og så påstå at det faktisk står noe så søtt som "Jeg elsker å være her!", mens vi nordmenn lett kan lese noe nærmere "Hvorfor kan ikke de neste 11 ukene gå litt fortere?" pluss noen sånne pene, forbudte banneord som jeg bruker annen hvert minutt når jeg føler for å oppføre meg som en ordentlig trønder fra Oppdal, eller en fisefin berte fra Bærum. Kommer liksom ann på humøret da..

Tilbake til å klage da, for nå er jeg fryktelig stressa, ikke bare fordi det ikke virker som om vigo.no har akseptert skolevalget mitt, men også fordi jeg ikke har peiling på om jeg har lekser eller prøver i morgen. Jeg vet. Det høres kanskje ikke så ille ut for deg, men du skjønner, jeg gjør alltid lekser. Jeg får alltid over middels på alle prøver. Jeg er alltid forbredt på alt. Jeg gjør ikke feil. Og jada jeg vet at å gjøre feil er menneskelig, men jeg er liksom ikke vant til å ha glemt å gjøre lekser, eller å pugge. Jeg er ikke vant til å glemme å levere innen fristen eller pakke feil, ta feil fly eller ligge bak skjemaet. Jeg er vant til å være foran skjema, være tidsnok eller hvertfall ikke mer enn et kvarter sent ut uten en god forklaring. Og når man ikke er vant til noe, så har man ikke noen som helst peiling på hvordan man liksom skal takle alt som skjer. Hvordan takler man å miste kontrollen når man er så alt for vant til å ha alt gjort, betalt for og levert inn. Det føles som om man mister det som en gang var stødig underlag, og istedet står i høye hæler på et bevegelig underlag dekket av is. Hvor lenge tror du jeg klarer å holde balansen? 10 sekunder?

Personlig har jeg en liten plan om å spole fram til leggetid og deretter putte livet på pause. Slik kan jeg at igjen all den søvnen jeg mistet og trenger så desperat, og flykte inn i drømmeland der hvor ingenting betyr noen som helst. Mine drømmer er nemlig enten ekstremt klare eller uten noen som helst betydning. Tro meg. Så der er jeg mye tryggere enn her i virkeligheten. I min ikke-eksisterende verden kan alt gå rett vest og folk kan til og med forsvinne, men når jeg våkner opp er alt som det var da jeg la meg for å sove. Så der er det tryggere og mindre å klage over.

Derfor skal jeg nå legge meg, for å dra på en oppdagelsestur inn i underbevisstheten min. Litt lenger vekk fra bekymringer og redsler. Kanskje jeg til og med drar hjem en tur, om jeg ikke er stuck her i drømmene også da.

Ida.

California inspires

So I'm finally in California, staying at my relatives house. They are just like us, my family in Norway, loud and proud to be exactly who they are. They are Lyche's, and on top of that they are Americans. If you are lucky enough to know my father's side of the family you would know what I am talking about. Here is the deal, my grand father's brother moved to the U.S when he started college and ended up settling in San Francisco where he got children and now they have gotten children so we now have three generations with Lyche's living on the other side of the world. Which is totally cool, specially when they are such amazing people...that might run in the family, to be amazing I mean..hmm..just a thought.

Yeah, you see, my family are the most amazing, hard-working, luckiest people I know. They are totally ordinary looking, nothing big, but what I do know is that they are the kind of people who really cares and wants what is best for you, in every way. I don't mean to show off my family, even though I don't see a sin in that, I jut wan to share what I have that I am so proud of having. Why shouldn't you be proud of your family when they are such beautiful people?

To be a Lyche means being confident, strong and down to earth. Creativity runs in the family, along with other qualities such as truthfulness and the ability to have faith even when the world seems like a scary and intimidating place. For you it might seem like any other family, but for me that is precious and rare, and sometimes we have to realize how great people are before it's too late and  that is what I am doing. I am reminding myself and everyone else that life is precious and unique, just like the people in it.

Peace. Ida. 

Dean Koontz- once again I quote him.

This is not written by me, but copied from the book "Velocity" by Dean Koontz.

"To see what we have never seen,
To be what we have never been,
To shed the chrysalis and fly,
Depart the earth, kiss the sky,
To be reborn, be someone new:
Is this a dream or is it true?


Can our future be cleanly shorn
From a life to which we’re born?
Is each of us a creature free —
Or trapped at birth by destiny?
Pity those who believe the latter.
Without freedom, nothing matters."

- The Book of Counted Souls

 

The Monkey, the Pretty Girl and the next soccerstar, here we come!

Jeg liker tilfeldigheter. Hvorfor? Nei det vet jeg ikke helt, kanskje fordi de som oftest er et forvarsel på at noe bra kommer til å skje. Dem tilfeldigheten jeg liker i dag er at jeg ble kjent med de tre gode vennene jeg har her. Vi er på en måte super forskjellige og på en annen måte veldig like, som venner som oftest er. Men, det som fascinerer meg er livshistoriene våre, som liksom blir skvist sammen av det faktum at vi alle er her i år. For to av de tre gode vennene er nemlig utvekslingsstudenter, den tredje flyttet hit fra Brasil i fjor, så på en måte er hun det også. unntatt det faktum at hun bor med sine biologiske foreldre, og at hun ikke drar hjem til sommeren, eller at hun slipper å ta alt ansvaret for seg selv i år pluss så mye mer som skiller oss, ja oss, fra dem. Oss som i utvekslingsstudentene. Dem som i de som bor her. 

Ando. Anne-Dominique. Jepp. Min beste venn nummer en, números uno er fra Sveits og har en veldig dyp og merkbar aksent. Med unaturlig blondt hår, en kroppsbygining som vitner om et liv med sport 24/7 siden gud-vet-når og et smil som liksom lyser opp alt og alle., står hun ca 1 meter og 55 cm over bakken. Hva folk sier om henne: "Wow, she is like a running machine. She can run forever!!" gjerne med en sånn imponert, halvveis lav stemme som i ærefrykt. Jepp, that's Ando.

Números dos: Vivian. Flyttet til USA i fjor sammen med moren og bestemoren. Bor nå, fem minutter unna meg, som betyr at vi tar samme skolebuss. (ja, den gule som du ser i alle filmene). Har en stefar i Irak og en bilogisk far i Brasil. Skal vi se hvordan beskrive Vivian. Porselendukkeøyne, langt mørkt hår og en, hva jeg kaller, en eksentrisk aksent. Av en eller annen grunn sier hun alltid stuff i flertall, (stuffs) som alltid høres veldig komisk når det får stemmen hennes til å høres halvveis pipette ut på slutten. Person 1:"So do you guys want some sunflower seeds?" Vivan: "some whores?"....hmm..skal vi se..sunflowerseeds VS whores. hvordan kan man høre whores i ordet sunflower seeds? Only Vivian knows..-_-

Sophie! My #1 German girl ever. Random er mellom navnet hennes, tro meg. Når hun plutselig utbryter "did you know that when I blow my nose, it makes a weird sound?" når vi prater om noe helt annet ja.....uansett Sophie er velsignet med det peneste ansiktet noensinne og når hun samtidig er super fotogen får jo det alle guttene på skolen til å legge merke til henne, kanskje spesielt når hun lærer bort banneord på tysk til hvem som helst. "If anyone asks, Ando taught you that, okay?" men som dere skjønner vil hun ikke ha rykte på seg for å lære det bort så da skyller hun på Ando. Desverre har hun den strengeste vertsmoren noensinne, hun må nemlig være hjemme ikke senere enn klokken seks på hverdager og rundt ni i helgene. Joda, full fest..fra fem til ni..

Når vi fire ender opp sammen, takket være smarte lærere er vi ikke sammen i noen klasser, men det hindrer oss ikke fra å prate og le høylytt i lunsjpausen eller hver fem'minutter mellom klassene. I dag på WalMart hadde vi sykkel-med-støttehjul-løp. Joda. Du vet de syklene som bremser når du tråker bakover? Se for deg fire sytten år gamle jenter på alt for små sykler, med litt for lange bein. La meg si det sånn, det var ikke veldig mange gjenstander som sto igjen på hyllene like ved etterpå..Men vi hadde det hvertfall gøy. Som er det viktigste, right? Nevnte jeg at Ando skal bli med meg til CA neste helg. Neivel, men det skal hun altså. Meg, Ando og to timers flytur...stakkars flypassasjerer..-_-

Peace. Ida.

I dag er himmelen blå, igjen.

Klokka er halv ti, 21.30pm. Befinner meg midt i ørkenen, Arizona, på det halvveis gudsforlatte stedet Queen Creek. En av de så sinnsykt mange små "byene", eller "stedene" blir vel mer riktig å si, tettbefolket rundt nærmeste WalMart. Vedder på at halvparten av Queen Creek-lignende stedene i USA ble til ved at et eller annet bortgjemt geni bestemte seg for å befolke et åpent området på kartet og derfor bygget WalMart, BurgerKing og Starbucks i en liten klynge. La til noen veier og Taa-daa! der har du enda et lite sted, skal vi se, hva skal vi kalle denne plassen da? Hmm..hva med Highley? eller kanskje Coolidge? Hmm...elle, melle, deg fortelle, skipet går...osv..joda. slik ble det nok til. Jeg kan nesten vedde tåneglene mine på det! Så sikker er jeg.

Så er det ferie neste uke da. Spring Break kaller de det. Vårferie i mars..hmm...det er vel snø hjemme enda eller?..ja, tenkte meg det. Her er det rundt 35 grader hver dag om dere lurte. Ganske behagelig om du sitter i skyggen med en Double Chocolate Chip Frappuccino på Starbucks etter å ha vært på skolen i tre timer. Bare sånn om dere lurte på det. Eller ligger å sole seg ved svømmebassenget til en av vennnene dine.. (for du skjønner jeg fant akkurat ut at en av mine nyeste venner faktisk har et svømmebasseng..hmm..tenkt det. Gjett hvor jeg skal begynne å henge da, hver dag etter skolen..) 

Litt usikker på hvorfor jeg blogget i dag, meen heller det enn å legge seg, ikke sant?... slenger med et sitat av Eleanor Roosevelt. Får meg til å tenke på  besteforeldre som ofte er så utrolig vakre med alle rynker og arr, rett og slett fordi de får deg til å ville leve livet akkurat like mye, få med deg alt som er å oppleve sånn at du kan ende opp med å være fornøyd nok til å ikke angre på noen verdens ting. Here we go. Enjoy.

"Beautiful young people are accidents of nature, but beautiful old people are works of art. "

- Eleanor Roosevelt

Peace. Ida.

Emoblob #1

Peace.