Om å klage, miste kontrol og flykte

Nå skal det sies at jeg ikke burde klage på noen verdens ting, jeg har jo tross alt vært i San Francicso, California, i helgen og det var sannsynligvis den beste helgen noensinne siden jeg var i Kragerø uken før jeg tok den alt for lange flyturen til USA og forlot alt som var godt og kjært og hjemme til fordel for ukjent, spennende og sinnsykt skummelt. Men uansett, man har vel alltid noe å klage over, eller hva? Jeg har ihvertfall det. Alltid, men som den snille jenta jeg er så holder jeg det inne da vettu eller skriver det ned i en elelr annen notatbok på norsk så ingen her borte skjønner noen verdens ting. (Det morsomste er jo å skrive et eller annet stygt utenpå notatboka mi og så påstå at det faktisk står noe så søtt som "Jeg elsker å være her!", mens vi nordmenn lett kan lese noe nærmere "Hvorfor kan ikke de neste 11 ukene gå litt fortere?" pluss noen sånne pene, forbudte banneord som jeg bruker annen hvert minutt når jeg føler for å oppføre meg som en ordentlig trønder fra Oppdal, eller en fisefin berte fra Bærum. Kommer liksom ann på humøret da..

Tilbake til å klage da, for nå er jeg fryktelig stressa, ikke bare fordi det ikke virker som om vigo.no har akseptert skolevalget mitt, men også fordi jeg ikke har peiling på om jeg har lekser eller prøver i morgen. Jeg vet. Det høres kanskje ikke så ille ut for deg, men du skjønner, jeg gjør alltid lekser. Jeg får alltid over middels på alle prøver. Jeg er alltid forbredt på alt. Jeg gjør ikke feil. Og jada jeg vet at å gjøre feil er menneskelig, men jeg er liksom ikke vant til å ha glemt å gjøre lekser, eller å pugge. Jeg er ikke vant til å glemme å levere innen fristen eller pakke feil, ta feil fly eller ligge bak skjemaet. Jeg er vant til å være foran skjema, være tidsnok eller hvertfall ikke mer enn et kvarter sent ut uten en god forklaring. Og når man ikke er vant til noe, så har man ikke noen som helst peiling på hvordan man liksom skal takle alt som skjer. Hvordan takler man å miste kontrollen når man er så alt for vant til å ha alt gjort, betalt for og levert inn. Det føles som om man mister det som en gang var stødig underlag, og istedet står i høye hæler på et bevegelig underlag dekket av is. Hvor lenge tror du jeg klarer å holde balansen? 10 sekunder?

Personlig har jeg en liten plan om å spole fram til leggetid og deretter putte livet på pause. Slik kan jeg at igjen all den søvnen jeg mistet og trenger så desperat, og flykte inn i drømmeland der hvor ingenting betyr noen som helst. Mine drømmer er nemlig enten ekstremt klare eller uten noen som helst betydning. Tro meg. Så der er jeg mye tryggere enn her i virkeligheten. I min ikke-eksisterende verden kan alt gå rett vest og folk kan til og med forsvinne, men når jeg våkner opp er alt som det var da jeg la meg for å sove. Så der er det tryggere og mindre å klage over.

Derfor skal jeg nå legge meg, for å dra på en oppdagelsestur inn i underbevisstheten min. Litt lenger vekk fra bekymringer og redsler. Kanskje jeg til og med drar hjem en tur, om jeg ikke er stuck her i drømmene også da.

Ida.