Og til slutt så sier vi..

Det her blir vel sannsynligvis mitt siste innlegg fra den amerikanske fronten, om jeg da ikke plutselig blir super inspirert i morgen da, (som jeg egentlig tviler på , men hvem vet). Uansett, så ville jeg bare benytte annledningen på å takke folk og fe som har lest seg igjennom livet mitt det siste året, med skuffelser, drama og oppturer om hverandre. Jeg må legge til at jeg har hatt det gøy med å skrive innlegg og fått ut agggresjon og lignende igjennom min kjære blogg. Blir litt trist å forlate den, men sånn er livet bare.

En jente jeg beundrer veldig mye quotet en gang en karakter fra One Three Hill; "People always leave", og hun hadde helt rett. Nå drar jeg fra de vennene jeg har fått her, de drar nå enten til college eller et eller annet universitet. Veiene våre skilles, om et år igjen kommer jeg til å måtte skilles med de vennene jeg har hatt siden ungdomsskolen, som jeg er utrolig glad i. Kanskje kommer vi til å møtes igjen, kanskje ikke. Men jeg håper det (beklager Monica for mine gramatiske feil og lignende igjennom dette året) og jeg håper også at vi alle har funnet vår egen vei å gå i livet.

For å avslutte dette litt sånn halvveis kleine innlegget må jeg legge til at jeg hater klisjeer..så ja..ha en kjempe fin sommer og fine skoledager for dere som fortsatt driver med det og så sees vi sikkert til skolestart(muligens før).. .  .   .

Peace Out for siste gang.

Ida.

"Always remember that the future comes one day at a time."

Jeg skulle ønske at jeg ikke glemte. At jeg kunne huske alt jeg har opplevd like godt som om det var i går, like klart som om det skjedde i dag. Men greia er jo at jeg ikke gjør det. Jeg glemmer, du glemmer, de glemmer. Og så er det glemt. Helt borte og ute av bevisstheten vår. Kanskje ender det opp med å ligge akkurat utenfor hva vi husker, sammen med alle drømmene vi har hatt som vi glemmer så alt for fort. Jeg ser på drømmer som svake og skjøre. Som om vi ikke helt vet hva de er laget av. De er ikke som en liten video som spilles av inni hodet vårt når vi mimrer fra da vi var tolv år gamle og fikk vårt første kyss, nei. De er som fløyelsesmyke, halvveis gjennomsiktige tåkeaktige tøybiter som duver inni hjernen som om tyngdekraften ikke funker på dem. Så utrolig vakre men altfor skjøre til å bli tatt på, brukt eller i det hele tatt flyttet. Der, der som de drømmeminnnene våre gjemmer seg, der holder nok glemte minner til også. En spesiell lukt eller en liten ting kan kanksje gjøre dem sterkere, men de fader så altfor fort vekk igjen. Glir tilbake til steder å gjemme seg for bevisstheten som for harde livet prøver å gripe fatt i noe som man så vidt kan se.

Men på en annen side vil jeg jo helst ikke huske alle gangene jeg har blitt såret, bedratt og sveket. Gangene jeg skulle ønske jeg kunne synke ned i bakken og bli der en stund sånn at alle kunne gå videre med livene sine og glemme hva det nå var som fikk meg til å ville forsvinne. Jeg vil ikke huske hvor vondt det gjorde da vi måtte avlive den engelske setteren vår etter tolv års kameratskap, eller da jeg holdt gråten inne i Holmenkollen kapell for en stund siden, da bilen med kisten senere kjørte vekk og vi  ble stående i støvet bak gråtende og med en håpløshet som grep rundt oss og ga oss frysninger. 

Jev vet ikke hvordan det er med dere, men noen ganger har jeg lyst til å stoppe tiden, eller i hvertfall få tiden til å gå super sakte slik at alt ikke går over så fort. Jeg vil nyte øyeblikket til det fulle, utsette slutten så lenge som mulig. Likevel er det det som gjør minnene så verdifulle, det at de bare eksisterte den lille stunden. At vi kunne ha gjort så utrolig mye for å få den tilbake, om bare for en time, en halvtime, 15 minutter. 1 minutt... Jeg hadde gjort mye for bare ett minutt. For å se han eller hun eller dem en gang til. Bare for å se dem, snakke med dem, høre stemmen deres, en siste gang. Men den siste gangen fikk vi allerede og vi tok den for gitt. Kanskje kranglet vi, var frekke eller ga dem blikket som sa "wow..du imponerte meg akkurat med din utrolige intelligens..." Andre var heldige. De fortalte dem kanskje at de var elsket, satt pris på. Desverre er flertallet for det meste ikke heldige. De tok dem for gitt, personen, øyeblikket, stunden. Likevel skulle jeg ønske at vi kunne huske alt. Alt av det gode, og alt av det vonde. Kanskje vi da også kan huske å sette pris på akkurat dette øyeblikket, den personen du enten sitter ved siden av eller tenker på. Sette pris på de som alltid er der for deg, hele tiden. Eller som alltid vil være der, hvertfall ifølge deg. 

Ikke glem de som alltid er der for deg eller har vært der for deg. For en dag er de borte, og alt du har igjen da er savn og lengsel.

Ida.

Om å klage, miste kontrol og flykte

Nå skal det sies at jeg ikke burde klage på noen verdens ting, jeg har jo tross alt vært i San Francicso, California, i helgen og det var sannsynligvis den beste helgen noensinne siden jeg var i Kragerø uken før jeg tok den alt for lange flyturen til USA og forlot alt som var godt og kjært og hjemme til fordel for ukjent, spennende og sinnsykt skummelt. Men uansett, man har vel alltid noe å klage over, eller hva? Jeg har ihvertfall det. Alltid, men som den snille jenta jeg er så holder jeg det inne da vettu eller skriver det ned i en elelr annen notatbok på norsk så ingen her borte skjønner noen verdens ting. (Det morsomste er jo å skrive et eller annet stygt utenpå notatboka mi og så påstå at det faktisk står noe så søtt som "Jeg elsker å være her!", mens vi nordmenn lett kan lese noe nærmere "Hvorfor kan ikke de neste 11 ukene gå litt fortere?" pluss noen sånne pene, forbudte banneord som jeg bruker annen hvert minutt når jeg føler for å oppføre meg som en ordentlig trønder fra Oppdal, eller en fisefin berte fra Bærum. Kommer liksom ann på humøret da..

Tilbake til å klage da, for nå er jeg fryktelig stressa, ikke bare fordi det ikke virker som om vigo.no har akseptert skolevalget mitt, men også fordi jeg ikke har peiling på om jeg har lekser eller prøver i morgen. Jeg vet. Det høres kanskje ikke så ille ut for deg, men du skjønner, jeg gjør alltid lekser. Jeg får alltid over middels på alle prøver. Jeg er alltid forbredt på alt. Jeg gjør ikke feil. Og jada jeg vet at å gjøre feil er menneskelig, men jeg er liksom ikke vant til å ha glemt å gjøre lekser, eller å pugge. Jeg er ikke vant til å glemme å levere innen fristen eller pakke feil, ta feil fly eller ligge bak skjemaet. Jeg er vant til å være foran skjema, være tidsnok eller hvertfall ikke mer enn et kvarter sent ut uten en god forklaring. Og når man ikke er vant til noe, så har man ikke noen som helst peiling på hvordan man liksom skal takle alt som skjer. Hvordan takler man å miste kontrollen når man er så alt for vant til å ha alt gjort, betalt for og levert inn. Det føles som om man mister det som en gang var stødig underlag, og istedet står i høye hæler på et bevegelig underlag dekket av is. Hvor lenge tror du jeg klarer å holde balansen? 10 sekunder?

Personlig har jeg en liten plan om å spole fram til leggetid og deretter putte livet på pause. Slik kan jeg at igjen all den søvnen jeg mistet og trenger så desperat, og flykte inn i drømmeland der hvor ingenting betyr noen som helst. Mine drømmer er nemlig enten ekstremt klare eller uten noen som helst betydning. Tro meg. Så der er jeg mye tryggere enn her i virkeligheten. I min ikke-eksisterende verden kan alt gå rett vest og folk kan til og med forsvinne, men når jeg våkner opp er alt som det var da jeg la meg for å sove. Så der er det tryggere og mindre å klage over.

Derfor skal jeg nå legge meg, for å dra på en oppdagelsestur inn i underbevisstheten min. Litt lenger vekk fra bekymringer og redsler. Kanskje jeg til og med drar hjem en tur, om jeg ikke er stuck her i drømmene også da.

Ida.