Og til slutt så sier vi..

Det her blir vel sannsynligvis mitt siste innlegg fra den amerikanske fronten, om jeg da ikke plutselig blir super inspirert i morgen da, (som jeg egentlig tviler på , men hvem vet). Uansett, så ville jeg bare benytte annledningen på å takke folk og fe som har lest seg igjennom livet mitt det siste året, med skuffelser, drama og oppturer om hverandre. Jeg må legge til at jeg har hatt det gøy med å skrive innlegg og fått ut agggresjon og lignende igjennom min kjære blogg. Blir litt trist å forlate den, men sånn er livet bare.

En jente jeg beundrer veldig mye quotet en gang en karakter fra One Three Hill; "People always leave", og hun hadde helt rett. Nå drar jeg fra de vennene jeg har fått her, de drar nå enten til college eller et eller annet universitet. Veiene våre skilles, om et år igjen kommer jeg til å måtte skilles med de vennene jeg har hatt siden ungdomsskolen, som jeg er utrolig glad i. Kanskje kommer vi til å møtes igjen, kanskje ikke. Men jeg håper det (beklager Monica for mine gramatiske feil og lignende igjennom dette året) og jeg håper også at vi alle har funnet vår egen vei å gå i livet.

For å avslutte dette litt sånn halvveis kleine innlegget må jeg legge til at jeg hater klisjeer..så ja..ha en kjempe fin sommer og fine skoledager for dere som fortsatt driver med det og så sees vi sikkert til skolestart(muligens før).. .  .   .

Peace Out for siste gang.

Ida.

Moondust

forrige mandag viste en venn av meg meg dagboken hans. Først var jeg litt skeptisk til dagbøker, etter en del mislykkede forsøk på flere søte "TOPP" og "Ole Brum" dagbøker da jeg var ny etablert tenåring med masse gutte forelskelser og jente drama hadde jeg litt behov for å snakke, eller ha en monolog med noen blir vel litt mer viktig å si,  for å få ut ting som jeg egentlig ikke kunne si til noen. Nå for tiden har jeg bloggen min, og den klassike "skrike-ut-alt-vondt-og-frustrerende-i-puten-min" greia. MEN tilbake til utgangspunktet for denne bloggen, jeg har kjøpt meg en dagbok. En super-søt-skinn-innbundet-blomsterdekorert-dagbok med masse sider og linjer som skriker etter å bli tagget ned av min beste venn; trykkblyanten.

Så det er altså grunnen til min noe sløvhet angående innlegg i det siste. Tankene mine går ned i dagboken min istedet, men slapp av, min "skrive ned alt i dagboken min"-era går nok over etter et par uker, om ikke dager, så jeg skal prøve å bli flinkere å finne tid til dere som leser om mitt lille liv også..

Her kommer et lite random sitat fra en av mine yndlingssanger for øyeblikket. Enjoy.:)

"To Lose My Life" by White Lies

"He said ...
Let’s grow old together
And die at the same time
Let’s grow old together
And die at the same time
He said ..

He said to lose my life or lose my love
That’s the nightmare I’ve been running from

Canon Chorus:
So let me hold you in my arms a while
I was careless as a child
There’s a part of me that still believes
My soul will soar above the trees
A desperate fear flows through my blood,
Our dead loves buried beneath the mud.
A desperate fear flows through my blood,
Our dead loves buried beneath the mud"

Peace Out. Ida

Hi hater! Bye hater!

"I'll get straight to the point. I really don't like you. You are so 2 faced up in my business"..hmm..let's see...Hater number, you know what? I just lost count..

I Norge har vi Janteloven som forteller oss hvordan vi skal leve vårt eget liv, hvordan vi skal oppføre oss og ikke oppføre oss osv, jeg behøver nok ikke liste opp all punktene men det jeg lurer litt på da er hvorfor og hvordan Alex Sandemose fant på noe så dumt. Om jeg husker rett fra norsken i tiende klasse er han en av de forfatterne som utmerker seg i dansk-norsk literatur historie.

Personlig synes jeg ikke en forfatter, uansett hvor dyktig han eller hun er, burde bli nevneverdig hedret i vår litteratur historie for å ha skrevet ned lover som bare finnes så lenge noen tror på dem. For Janteloven finnes ikke, min venn. Den er noe en person fant opp for å dra ned selvtillitten vår og ha en grunn til å se ned på andre. Gi meg en god grunn for at jeg ikke skal ha lov til å gjøre, oppføre meg og kle meg akkurat som jeg vil. Bare én god grunn er alt jeg trenger og så skal jeg overveie å høre litt på de som sitter bak i bussen og hvisker og ser på meg med overlegne øyne mens de halvveis peker og dømmer meg for hvordan jeg ter meg.

For det første kjære nordmenn, bare for å få dette helt klart, det finnes ikke noe "dem". "Dem" er noen vi har funnet opp. "Dem" er noen "de" har funnet opp. Og som jeg allerde har nevnt finnes det ikke noe "de" eller "dem" eller "oss" for den saks skyld. Her i the U.S and A, kalles "de" for "haters". Definisjon:Noun 1. hater - a person who hates. That's right. En person som hater, en person som ikke liker deg for den du er fordi personen er sjalu. Ja der har vi det. S-J-A-L-U. Sjalu, min venn. Sjalu på deg fordi du tør å være deg selv, for du tør å stå på ditt, fordi du tør å gjøre akkurat som du vil, si hva du vil si. Så hvorfor skal vi høre på de som er sjalu på deg? Du skal ikke høre på de som er sjalu, fordi det vil være det samme som å bry seg om de som ikke vil deg vel. Det samme som å bry seg  om fremmede, og det kan du vel fra du var liten huske at du verken skal ta imot godteri, penger eller råd fra fremmede. For hvor ofte er vennene dine eller de som er i omkretsen din en del av "dem"? Og om du er så uheldig å ha en venn som ikke vil deg vel er hun eller han ikke en ordentlig venn som vil si at du ikke behøver å henge med dem. Case closed. 

Selvtillit boost min venn. Vær deg selv og om "de" ikke liker den du er så ikke bry deg om det, "De" har ingen rett til å fortelle deg hvem du skal være. Det er ditt valg.

Peace. Ida.

Men..er ikke jeg en av "dem" som ikke gir Alex Sandemose en plass i historien vår? Hmm...

Om å klage, miste kontrol og flykte

Nå skal det sies at jeg ikke burde klage på noen verdens ting, jeg har jo tross alt vært i San Francicso, California, i helgen og det var sannsynligvis den beste helgen noensinne siden jeg var i Kragerø uken før jeg tok den alt for lange flyturen til USA og forlot alt som var godt og kjært og hjemme til fordel for ukjent, spennende og sinnsykt skummelt. Men uansett, man har vel alltid noe å klage over, eller hva? Jeg har ihvertfall det. Alltid, men som den snille jenta jeg er så holder jeg det inne da vettu eller skriver det ned i en elelr annen notatbok på norsk så ingen her borte skjønner noen verdens ting. (Det morsomste er jo å skrive et eller annet stygt utenpå notatboka mi og så påstå at det faktisk står noe så søtt som "Jeg elsker å være her!", mens vi nordmenn lett kan lese noe nærmere "Hvorfor kan ikke de neste 11 ukene gå litt fortere?" pluss noen sånne pene, forbudte banneord som jeg bruker annen hvert minutt når jeg føler for å oppføre meg som en ordentlig trønder fra Oppdal, eller en fisefin berte fra Bærum. Kommer liksom ann på humøret da..

Tilbake til å klage da, for nå er jeg fryktelig stressa, ikke bare fordi det ikke virker som om vigo.no har akseptert skolevalget mitt, men også fordi jeg ikke har peiling på om jeg har lekser eller prøver i morgen. Jeg vet. Det høres kanskje ikke så ille ut for deg, men du skjønner, jeg gjør alltid lekser. Jeg får alltid over middels på alle prøver. Jeg er alltid forbredt på alt. Jeg gjør ikke feil. Og jada jeg vet at å gjøre feil er menneskelig, men jeg er liksom ikke vant til å ha glemt å gjøre lekser, eller å pugge. Jeg er ikke vant til å glemme å levere innen fristen eller pakke feil, ta feil fly eller ligge bak skjemaet. Jeg er vant til å være foran skjema, være tidsnok eller hvertfall ikke mer enn et kvarter sent ut uten en god forklaring. Og når man ikke er vant til noe, så har man ikke noen som helst peiling på hvordan man liksom skal takle alt som skjer. Hvordan takler man å miste kontrollen når man er så alt for vant til å ha alt gjort, betalt for og levert inn. Det føles som om man mister det som en gang var stødig underlag, og istedet står i høye hæler på et bevegelig underlag dekket av is. Hvor lenge tror du jeg klarer å holde balansen? 10 sekunder?

Personlig har jeg en liten plan om å spole fram til leggetid og deretter putte livet på pause. Slik kan jeg at igjen all den søvnen jeg mistet og trenger så desperat, og flykte inn i drømmeland der hvor ingenting betyr noen som helst. Mine drømmer er nemlig enten ekstremt klare eller uten noen som helst betydning. Tro meg. Så der er jeg mye tryggere enn her i virkeligheten. I min ikke-eksisterende verden kan alt gå rett vest og folk kan til og med forsvinne, men når jeg våkner opp er alt som det var da jeg la meg for å sove. Så der er det tryggere og mindre å klage over.

Derfor skal jeg nå legge meg, for å dra på en oppdagelsestur inn i underbevisstheten min. Litt lenger vekk fra bekymringer og redsler. Kanskje jeg til og med drar hjem en tur, om jeg ikke er stuck her i drømmene også da.

Ida.