"Always remember that the future comes one day at a time."

Jeg skulle ønske at jeg ikke glemte. At jeg kunne huske alt jeg har opplevd like godt som om det var i går, like klart som om det skjedde i dag. Men greia er jo at jeg ikke gjør det. Jeg glemmer, du glemmer, de glemmer. Og så er det glemt. Helt borte og ute av bevisstheten vår. Kanskje ender det opp med å ligge akkurat utenfor hva vi husker, sammen med alle drømmene vi har hatt som vi glemmer så alt for fort. Jeg ser på drømmer som svake og skjøre. Som om vi ikke helt vet hva de er laget av. De er ikke som en liten video som spilles av inni hodet vårt når vi mimrer fra da vi var tolv år gamle og fikk vårt første kyss, nei. De er som fløyelsesmyke, halvveis gjennomsiktige tåkeaktige tøybiter som duver inni hjernen som om tyngdekraften ikke funker på dem. Så utrolig vakre men altfor skjøre til å bli tatt på, brukt eller i det hele tatt flyttet. Der, der som de drømmeminnnene våre gjemmer seg, der holder nok glemte minner til også. En spesiell lukt eller en liten ting kan kanksje gjøre dem sterkere, men de fader så altfor fort vekk igjen. Glir tilbake til steder å gjemme seg for bevisstheten som for harde livet prøver å gripe fatt i noe som man så vidt kan se.

Men på en annen side vil jeg jo helst ikke huske alle gangene jeg har blitt såret, bedratt og sveket. Gangene jeg skulle ønske jeg kunne synke ned i bakken og bli der en stund sånn at alle kunne gå videre med livene sine og glemme hva det nå var som fikk meg til å ville forsvinne. Jeg vil ikke huske hvor vondt det gjorde da vi måtte avlive den engelske setteren vår etter tolv års kameratskap, eller da jeg holdt gråten inne i Holmenkollen kapell for en stund siden, da bilen med kisten senere kjørte vekk og vi  ble stående i støvet bak gråtende og med en håpløshet som grep rundt oss og ga oss frysninger. 

Jev vet ikke hvordan det er med dere, men noen ganger har jeg lyst til å stoppe tiden, eller i hvertfall få tiden til å gå super sakte slik at alt ikke går over så fort. Jeg vil nyte øyeblikket til det fulle, utsette slutten så lenge som mulig. Likevel er det det som gjør minnene så verdifulle, det at de bare eksisterte den lille stunden. At vi kunne ha gjort så utrolig mye for å få den tilbake, om bare for en time, en halvtime, 15 minutter. 1 minutt... Jeg hadde gjort mye for bare ett minutt. For å se han eller hun eller dem en gang til. Bare for å se dem, snakke med dem, høre stemmen deres, en siste gang. Men den siste gangen fikk vi allerede og vi tok den for gitt. Kanskje kranglet vi, var frekke eller ga dem blikket som sa "wow..du imponerte meg akkurat med din utrolige intelligens..." Andre var heldige. De fortalte dem kanskje at de var elsket, satt pris på. Desverre er flertallet for det meste ikke heldige. De tok dem for gitt, personen, øyeblikket, stunden. Likevel skulle jeg ønske at vi kunne huske alt. Alt av det gode, og alt av det vonde. Kanskje vi da også kan huske å sette pris på akkurat dette øyeblikket, den personen du enten sitter ved siden av eller tenker på. Sette pris på de som alltid er der for deg, hele tiden. Eller som alltid vil være der, hvertfall ifølge deg. 

Ikke glem de som alltid er der for deg eller har vært der for deg. For en dag er de borte, og alt du har igjen da er savn og lengsel.

Ida.