Prinsessen i blårommet

Du vet de kveldene der du egentlig har veldig lyst til å ta igjen litt søvn ved å legge deg tidlig? Og du ender opp med å gå til sengs litt før midtnatt etter at du bare måtte gå å gjøre noe.. sytten ganger?..som å shave legger eller gjøre ferdig lekser, lese ferdig neste kapittel i en eller annen bok, bytte dynetrekk. Jeg får lyst til å gjøre de merkeligste ting..det er liksom som om kroppen bare klør og roper og ber om å gjøre noe. Som å rydde rommet, ja det får jeg ofte lyst til, eller se en eller annen film, tv-serie. Men greia er jo at du ikke akkurat tar igjen så mye søvn når du sitter opp halve natten å legger ut bilder på facebook. 

Og om jeg ikke gjør akkurat det jeg føler for eller om det jeg føler for å gjøre ikke funker blir jeg sinnsykt sur. Sur og gretten og litt mer enn lettere irritert. Det eneste som hjelper da er enten å synge natta sanger fra da du var liten om du av en eller annen grunn husker dem ellerlese alt for lenge, jogge eller å sove, og jeg tviler på at jeg får lov til å ta meg en joggetur midt på natten, alene. Dessuten så får jeg ikke lov av pappa å ligge oppe sent å lese...sannsynligvis mest på grunn av at jeg blir så gretten av å være trøtt. Så når ingen av de hjelper tar jeg siste utvei; i surrender til soving... Men(!) hvem får vel sove når man har mest lyst å drifte bort i en eller annen random drøm..hvertfall ikke jeg.

Jeg tror mamma en gang fortalte meg at jeg måtte tenke på noe annet, tenke på et eller annet som ikke hadde noe å gjøre med å sove. Hver gang jeg ikke fikk sove da jeg var mindre, må inrømme at jeg fortsatt gjør det, tenker jeg tilbake på da jeg var hos mormor og morfar på Jevnaker. Det var liksom mitt sted det. SElv om alle visste om det da.. Der var jeg en liten prinsesse som fikk varm melk med honning på kvelden når hun ikke fikk sove, og den som fikk sitte oppe til sent på kveld med to dyner rundt seg når det var way past hennes sengetid. Tiden sto på en måte stille der, det var bare meg, mormor og morfar. Odin var min skinnende hvite hest og fanny min trofaste følgesvenn. Jeg hadde rips og bringebær, jordbær og gulrøtter i hagen, iblant også poteter. Bærene spiste vi med fløte og sukker, eller melis om vi følte for det. Der ute på terrassen, i skyggen for i solen var det alt for varmt. Lytte til lyden av bier og humler, katter og blader som raslet i sval vind. Hestevrinsk fra nabohuset og en eller annen gressklipper borte i veien. ti minutter unna, tre minutter på sykkel, var det en innsjø. Noen som vil gå å bade? Ja takk. Latter, smil og vise ord. Eventyr og barnebøker, tåteflaske til jeg fylte ti og kaffe og kaker hver dag. Det var bare der de malte steinene imellom blomstene passet på deg som om du var laget av glass.

"Jeg vet en deilig hage

der blomster står i flod.

Den skapte Gud i gave

til alle barn på jord."

*notat til meg selv; lage en mappe med innlegg uten en rød tråd...**

Peace. Ida..