Bloggen min i dag skal handle om de tingene man ikke sier til noen. Hemmelighetene våre. Usagte ting som forblir i hjertene og sinnene våre til evig tid. Noen vil kanskje si at de ikke har noen, at alt de vet vet noen andre. Jeg tror dem ikke. Alle har hemmeligheter som de ikke vil fortelle til noen. De er for private, for personlige, for intime til på bli delt og flekket til av andres viten. For meg virker det som at hemmeligheter bør forbli inni i oss. De burde ikke deles. Den er din, og om du deler den er den ikke din lenger den er også noen andres. Noen ting vil man ikke dele, men det er ditt valg, din hemmelighet.
Andre hemmeligheter bør deles. De er for store til å bli holdt inne i en person, kanskje for dystre eller for ydmykende. Skammen er kanskje for stor å bære alene og det er en lettelse å dele den med en annen som man har tillit til. Ofte er det best å få ting ut, kanskje gråte eller skrike eller fortelle. Når man forteller en sånn hemmelighet legger man også en bør på den andres skuldre. Det som en gang bare behøvdes å bearbeides av en person må nå tas tak i av en annen i tillegg.I blant gjør det ting lettere, iblant ikke.
Å fortelle kan være vondt. Det kan føles som om noe revner, beskyttelsen du hadde for at ingen skulle vite faller litt sammen, som når en sandslott blir truffet av en bølge. Du blir sårbar og usikker. Når den skal bygges opp igjen blir den aldri hel, noen andre vet og derfor kan den noen andre fortelle og ødelegge alt for deg. Det du kanskje har brukt flere år på å bygge opp, en murvegg som skulle stå imot alt, faller sammen som om den ikke var laget mur, men av jord som blir skylt bort når det kommer regn. Du blir redd. Det er en sinnslidelse, det å gå rundt å hele tiden være redd. Føle at noen hele tiden ser på deg, snakker om deg, fotfølger deg. Føle at alle vet et eller annet som du har gått glipp av, noe om deg. Det er da man trenger noen å lene seg til, noen som kan gå sammen med deg og holde deg i hånden. En som ikke er redd. En som, når man forteller, ikke river ned fasaden, men hjelper deg å holde den der. Sånne mennesker som kalles venner. De man kanskje beholder hele livet, til døden skiller dere ad.
Jeg kommer aldri til å dele alle mine hemmeligheter, jeg sier alle mine, men det er kanskje ikke så mange av dem. De er heller ikke så veldig store, men de er fortsatt mine hemmeligheter og de skal forbli mine, som den egoistiske, selvtilfredsstillende piken jeg er.
Så, mine venner..velg med omhu hvem dere betror dere til. Ikke la deres små, skjøre hemmeligheter bli allemanseie. De er dine, bare dine og må ikke deles med andre.
30 dager igjen til jeg drar :) Og Mens resieansvarlige purrer på avreise tider fra flyselskaper og besteforeldre maser om at det kanskje er lurt å begynne å pakke snart sitter den kommende utvekslingsstudenten å leser en bok, ubekymret og spent. Merkelig hvordan forskjellige mennesker opplever alt så forskjellig.
klemmer. . .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar