Du kjenner følelsen; å ha håpet på at noe skal skje i flere dager, kanskje uker. Måneder. År. At han skulle smile til deg og si hei eller at du skulle tørre å starte en samtale. At du endelig skulle bli frisk og slippe å ligge i sykesengen i tredje ferien på rad. At faren din skulle se deg og ikke bare se forbi, late som om det du sier er interessant, mens han egentlig bare venter på at den perfekte søsteren din skulle komme hjem med enda en hjemmeseier. Å endelig få dra vekk, vekk fra hjemme og de samme ansiktene, de samme opplevelsene.
Hva om du har ventet og lengtet på noe så utrolig lenge og så er det helt anderledes enn hva du ville. Enn hva du trodde. Enn hva du håpet. Du fullfører likevel, ikke sant? Tar sjansen og driter i bekymringene som står i lange køer i øynene til de som står deg nær. Når du må gjøre det slutt med kjæresten din som du har vært sammen med i fem måneder. Når du må forlate vennene dine for å få nye. Ingen kan vel erstatte en barndomsvenn, en drømmekjæreste, en familie. Jeg antar at ingen kan noen gang erstattes eller byttes ut, men kanskje tomrommene etter dem kan fylles. Litte grann. Bare akkurat så mye at du ikke savner dem hele tiden. Akkurat så mye at man har plass til de gamle når de kommer tilbake og tar igjen plass; i hjertet ditt.
Noen venner kommer for å bli, andre stikker etter bare noen år. Likevel er de der for oss. Oss som trenger en skulder å gråte på, noen til å lytte, noen til å prate for deg så du slipper å gjøre det selv. Jeg er utrolig glad i alle vennene mine; dere fra andre siden av krydsby, fra Mølla, fra Nadderud, fra før. Alle sammen har en plass hos meg, jeg har alltid tid til dere som dere alltid har tid til meg. Vi prates igjen om ett år. Forhåpentligvis før.
8 dager igjen, fortsatt masse tid til alle. Peace, Love and Friendship. Alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar